Om delingstjenester på nett

I MOOC’en Teknologiendring og samfunnsutvikling har jeg denne uka blant annet lært om delingsøkonomi. Spredningen av ulike nettbaserte delingstjenester er en interessant utvikling, men jeg synes det er vanskelig å tenke generelt om hva de egentlig representerer. Sånn jeg ser det går det et klart skille mellom delingstjenester der en part har økonomisk gevinst som mål, og delingstjenester som er non-profit (bortsett fra at den ene parten sparer penger på å låne eller få noe i stedet for å kjøpe det). Et god eksempel på dette skillet ser vi hvis vi sammenlikner hotellromsalternativene Airbnb og Couchsurfing. Den første er en side som knytter kontakt mellom folk som ønsker å leie ut et rom, en leilighet eller et hus, og folk som ønsker å leie. Den andre knytter kontakt mellom reisende som ønsker gratis overnatting og folk som gjerne tar imot overnattingsgjester.

Jeg har selv drevet litt med couchsurfing og har både hatt besøk av couchsurfere og lånt sofaer på egne reiser. For en couchsurfer er det ikke lov å tilby eller spørre om penger for en overnatting. Hele systemets etos hviler på at den ene er gjest hos den andre. Da må gjerne en hotellbransje fortvile om de mister kunder pga dette. De kan ikke hindre meg i å ta imot gjester. Gjennom Airbnb skjer derimot utleien mot penger. Som kommersiell virksomhet må da utleieren forholde seg til skattespørsmål og kanskje spørsmål knyttet til løyver og andre lover og regelverk som gjelder for bransjen man trer inn i. I mine øyne gjør dette småskala-business-variantene grunnleggende forskjellige fra aktiviteten som er non-profit.

Couchsurfing i Milano. Raringen til høyre elsket å fylle opp huset med folk. De tre brasilianerne laget deilig mat, jeg hadde med vin. Senere på natta kom en koreaner som måtte sove på gulvet.

Couchsurfing i Milano. Raringen til høyre elsket å fylle opp huset med folk. De tre brasilianerne laget deilig mat, jeg hadde med vin. Senere på natta kom en koreaner som måtte sove på gulvet.

Bransjene som mister (eller frykter for i framtiden å miste) kunder pga denne typen start-ups, har i noen grad tatt initiativer for å hindre denne utviklingen. Det kunne vi lese eksempler på i en artikkel i Finacial Times. Metoden deres er dels å vise til formalia som manglende løyver og andre gamle forordninger. På den måten kan man nok holde på med en stund, men hvis det viser seg at en delingstjeneste vinner popularitet over tid, og den etablerte bransjens eneste svar blir å vise til gamle systemer som oppfattes som utdaterte for de fleste, tror jeg det er riktig å betegne startup’en som disruptiv. Den nye ideen vil vokse seg sterkere til tross for restriksjonene den er underlagt, og etterhvert som det gamle regelverket mister legitimitet, vil det bli endret og en ny markedssituasjon vokse fram innenfor bransjen.

En annen måte å angripe delingsøkonomiske initiativer på, er å så tvil om at tillitssystemene fungerer. Det rammer både kommersielle og ikke-kommersielle tjenester. Vi har sett eksempler på den slags kampanjer i årevis, kanskje mest kjent i måten kommersielle leksikonprodusenter har snakket om Wikipedia på. Det viste seg imidlertid at nettleksikonet sto godt i stormen, både ved at de i høy grad viste seg å være pålitelige, og ved at de hadde et reflektert forhold til de utfordringer som kom med kunnskapsdelingstanken. Enden på visa ble at nå er de fleste leksikon av den gamle verden ute av spillet. Vårt eget Store norske fortsetter å eksistere med en modell som ligger svært mye nærmere delingstanken enn de engang gjorde. I dag hevder Store norske selv på sine nettsider at «leksikon er et samskrivingsprosjekt«, noe det på ingen måte var før internett gjorde systematisert kunnskapsdeling til et reelt alternativ. Imidlertid er nok tillitssystemene en enda mer kritisk faktor når delingstjenestene kommer folk nærmere inn på livet, som feks med haiketjenesten Spontan samkjøring i Bergen. Faren for å få feil informasjon fra et nettleksikon er ingenting mot faren for å haike med en sjåfør med uærlige hensikter. Hvilken betydning får feks de siste dagers nyhetsoppslag om kvinner som blir trakkasert av drosjesjåfører, for nettbaserte haiketjenester? I utgangspunktet vil vel de fleste betrakte en privat haiketur som mer risikofylt enn å ta en taxi. På den annen side skjer jo trakasseriene i Oslo i vanlige «formelle» drosjer. Dermed kan det jo tenkes at tillitssystemene vinner denne kampen.

Når det gjelder de ikke-kommersielle delingstjenestene, tror jeg de spesielt rammes av et annet problem: de fleste entusiastene ønsker at egen drill, bokhylle, bilsete eller sovesofa skal brukes mer, men tar seg ikke bryet med å låne eller be om tjenester selv. I vår tid har utsalgsprisen blitt så lav på mange varer, at man ikke gidder å oppsøke en fremmed person for å låne noe. Samtidig låner man mer enn gjerne ut det man selv har kjøpt. Utfordringen er altså overflodssamfunnet i svært konkret forstand.

Advertisements