2016 – et spillår

Etter flere magre år er det endelig ting som tyder på at gamermagnus skal våkne til live igjen i 2016. Veit ikke helt hvorfor, men de siste ukene har jeg tenkt mye på spill, og til og med spilt en del. Noe av grunnen er kanskje at jeg har gjenoppdaget podcast som medium etter å ha nytt stillheten en stund. En av podcastene jeg har begynt å høre på er den informative og passe nerdete Double Jump, som forer spillfoten ganske bra. I tillegg fikk jeg nylig en redeemkode til tre måneder med Playstation plus. Uansett, nå mens året enda er ungt tenkte jeg å oppmuntre disse gode tendensene hos meg selv ved å føre ei spilldagbok gjennom året. Her kommer det altså ingen dype analyser, kun ei kommentert liste over hva jeg spiller litt og hva jeg spiller mer.

Noe av spillinga jeg driver med nå, har jeg selvfølgelig med meg fra før jul. I november greide jeg ikke å holde meg lenger, og begynte på  en ny gjennomspilling av GTA5. Den kommer nok til å fortsette i bedagelig tempo utover våren også. Gjennom PS+ har jeg testa litt Grim Fandango, en 20 år gammel, temmelig absurd film noir-parodi som har blitt remastret. Morsomt så langt, og kult av dem å vise forskjellen på den gamle og nye versjonen: med et klikk på R3 skifter du mellom original og ny oppløsning. Gøy å se forskjellen fra 1998.

Ellers har jeg brukt noen timer på indie-vinneren fra i fjor: Her Story. Smart spill, både i innhold og mekanikk. Hadde det ikke vært distribuert via Steam, er jeg ikke sikker på om det hadde passert som et spill i det hele tatt. Anbefales!

lara-craft-go-teaser-002

Jeg har også hatt en sjeldent god casual/mobil-opplevelse. Med Lara Croft GO har jeg runda mitt første TombRaider-spill ever. Starta litt for enkelt kanskje, men det er vel nødvendig i den sårbare casual-puslesjangeren. Etterhvert byr noen av bretta på akkurat passe hjernetrim for en busstur. Et annet spill jeg begynte på i høst (som jeg spilte litt med elever for 2-3 års sida) byr ikke på hjernetrim i det hele tatt. Bakery story er en av disse teite real time simuleringene som er fullt av in-app kjøp og uten strategiske utfordringer. Uansett, jeg spiller det nå, og har spesialisert meg på å grinde pumpkin pie.  Moro for ungane.

Ellers har jeg det veldig moro på nett, med å spille Minecraft med nevøen min i Oslo, og Diplomacy med tidligere historielærerkolleger, mens jeg fantaserer om hvilket litt større spillprosjekt jeg skal i gang med. Jeg har fire hotte kandidater: To gamle spill å ta opp igjen på alvor, og to kommende spill som ser lovende ut:

  • Dynasty warriors 8 (jeg har eid spillet en stund, men kom aldri skikkelig i gjang med det. Tenker å spille parallelt med at jeg leser Three kingdoms)
  • Bloodborne (jeg stanga hue i veggen lenge, men kom vel egentlig over kneika like før jeg slutta tidlig i høst en gang. Fristende å fortsette, men også pain in the ass, siden jeg er ganske ute av det igjen, noe som betyr å dø 500 ganger til før grepet igjen fester seg)
  • Kingdom Come: Deliverance (ikke ute ennå, men ser ut til å bli veldig bra. Middelalderspill uten magi. «Dungeons, no dragons»)
  • Stellaris (Paradox’ nye romspill. Kanskje 2016 er året hvor Magnus skal ta skrittet til intergalaktisk grand strategy? Vi får se..)

Jap, det er spillmagnus i januar.

Advertisements

En speisa skolestart

 

For en uke siden landet roveren Curiosity på Mars. Samme dag ringte Lage i WOW-fabrikken, og inviterte meg med på en idédugnad. Hvordan bruke Mars-landingen til å gjøre høsten mer spennende for skoleelever?

 

Microsoft hadde gjort en del av jobben, men ikke nok til at norske lærere kan ta materiellet i bruk på en enkel måte. Materiellet består av et spill til Xbox (til gratis nedlasting), og noen KODU-ressurser (tre ferdige spill + fem tomme månelandskap man kan bruke til å lage sine egne spill + roveren Curiousity og noen månesteiner og sånt). Ressursene er fine, men de fleste lærere vil trenge noe veiledning i å ta det i bruk i klasserommet.

 

Eva Bratvold var også tilfeldigvis i nabolaget, og hun og jeg møttes hos Lage. Så lekte og drodla vi ideer noen timer, og endte opp med et hefte med masse ressurser og tverrfaglige oppgaver tilrettelagt for små-, mellom- og ungdomstrinnet. Resultatet kan du se og laste ned fra WOW-fabrikkens sider, og benytte fritt i klasserommet ditt!

 

Dømt til å lykkes

Jeg er norsklærer for en byggfagsklasse vg1. Jeg har for tiden to IKT-opplegg gående med klassen. Det ene er utprøving av Pageturner, et leseprogram som både skal trene opp øynenes muskulatur (kroppens raskeste muskler, i følge informasjonen vi har fått fra Aschehoug) og trener opp studenten til å lese med jevnere flyt og i høyere tempo enn før (og dessuten fikk vi servert noen påstander om omprogrammering av hjernen, som får svadalampene til å blinke rødt. Men hva vet vel jeg.)

Her er mine testresultater. Studenten testes fire ganger i løpet av opplegget. Dermed kan man se om metoden virker, og det er motiverende hvis man gjør det bra. Og motivasjon trengs, for opplegget er dørgende kjedelig.

Det andre opplegget går ut på å lage dataspillversjoner av bøker elevene har lest. Vi bruker fantastiske Little Big Planet 2, et plattformspill med en avansert generator for å lage egne spillbrett. I stedet for å skrive en bokanmeldelse av boka de har lest, eller en annen sjangerøvelse de har et like skolsk forhold til, analyserer de nå boka ved å remediere den til spill. Det er neppe noen overraskelse at elevene liker opplegget.
Begge oppleggene er IKT-baserte. Likevel er de totalt forskjellige. Det første prosjektet er målbart (og Pageturner er derfor allerede en suksess i skolelederskiktet. Av og til virker det som om målbarhet i seg selv er det viktigste). Suksessfaktoren ligger i flere ord lest pr minutt og færre feil i en flervalgstest om teksten de har lest. Arbeidsformen er ekstremt monoton, interaksjon mellom elever skal ikke forekomme. Spillprosjektet derimot, er ikke målbart. Jeg er usikker på om elevene kommer i havn med spillene sine, men det er ikke avgjørende. Prosjektet er allerede en suksess, og det kunne ikke gått annerledes. Lenge før vi koblet opp playstation-konsollene har vi hatt gode klassediskusjoner om hvordan den samme historien kan bli både bok, film og spill. Elevene har lett etter essensen i historiene, funnet ut hvilken av bøkene de har lest som egner seg best til spill, og kunnet fortelle meg noe om hvorfor. Hvis det blir ferdige dataspill av dette, er det veldig morsomt. For øyeblikket ser det ikke ut til at det blir det. De færreste elevene hadde prøvd spillet tidligere, og  det å lage brett er rett og slett for avansert til at man kan lære det i løpet av et par dobbelttimer.
Selv uten et resultat å vise til, vil jeg påstå at dataspillprosjektet er vellykket. Kanskje mer enn det etterrettelige Pageturnerprosjektet vil vise seg å være. Men det vet jeg ikke ennå. Hva som skjer inne i hodene på elevene, ser jeg jo ikke. Det viser seg ikke før siste test.