Om delingstjenester på nett

I MOOC’en Teknologiendring og samfunnsutvikling har jeg denne uka blant annet lært om delingsøkonomi. Spredningen av ulike nettbaserte delingstjenester er en interessant utvikling, men jeg synes det er vanskelig å tenke generelt om hva de egentlig representerer. Sånn jeg ser det går det et klart skille mellom delingstjenester der en part har økonomisk gevinst som mål, og delingstjenester som er non-profit (bortsett fra at den ene parten sparer penger på å låne eller få noe i stedet for å kjøpe det). Et god eksempel på dette skillet ser vi hvis vi sammenlikner hotellromsalternativene Airbnb og Couchsurfing. Den første er en side som knytter kontakt mellom folk som ønsker å leie ut et rom, en leilighet eller et hus, og folk som ønsker å leie. Den andre knytter kontakt mellom reisende som ønsker gratis overnatting og folk som gjerne tar imot overnattingsgjester.

Jeg har selv drevet litt med couchsurfing og har både hatt besøk av couchsurfere og lånt sofaer på egne reiser. For en couchsurfer er det ikke lov å tilby eller spørre om penger for en overnatting. Hele systemets etos hviler på at den ene er gjest hos den andre. Da må gjerne en hotellbransje fortvile om de mister kunder pga dette. De kan ikke hindre meg i å ta imot gjester. Gjennom Airbnb skjer derimot utleien mot penger. Som kommersiell virksomhet må da utleieren forholde seg til skattespørsmål og kanskje spørsmål knyttet til løyver og andre lover og regelverk som gjelder for bransjen man trer inn i. I mine øyne gjør dette småskala-business-variantene grunnleggende forskjellige fra aktiviteten som er non-profit.

Couchsurfing i Milano. Raringen til høyre elsket å fylle opp huset med folk. De tre brasilianerne laget deilig mat, jeg hadde med vin. Senere på natta kom en koreaner som måtte sove på gulvet.

Couchsurfing i Milano. Raringen til høyre elsket å fylle opp huset med folk. De tre brasilianerne laget deilig mat, jeg hadde med vin. Senere på natta kom en koreaner som måtte sove på gulvet.

Bransjene som mister (eller frykter for i framtiden å miste) kunder pga denne typen start-ups, har i noen grad tatt initiativer for å hindre denne utviklingen. Det kunne vi lese eksempler på i en artikkel i Finacial Times. Metoden deres er dels å vise til formalia som manglende løyver og andre gamle forordninger. På den måten kan man nok holde på med en stund, men hvis det viser seg at en delingstjeneste vinner popularitet over tid, og den etablerte bransjens eneste svar blir å vise til gamle systemer som oppfattes som utdaterte for de fleste, tror jeg det er riktig å betegne startup’en som disruptiv. Den nye ideen vil vokse seg sterkere til tross for restriksjonene den er underlagt, og etterhvert som det gamle regelverket mister legitimitet, vil det bli endret og en ny markedssituasjon vokse fram innenfor bransjen.

En annen måte å angripe delingsøkonomiske initiativer på, er å så tvil om at tillitssystemene fungerer. Det rammer både kommersielle og ikke-kommersielle tjenester. Vi har sett eksempler på den slags kampanjer i årevis, kanskje mest kjent i måten kommersielle leksikonprodusenter har snakket om Wikipedia på. Det viste seg imidlertid at nettleksikonet sto godt i stormen, både ved at de i høy grad viste seg å være pålitelige, og ved at de hadde et reflektert forhold til de utfordringer som kom med kunnskapsdelingstanken. Enden på visa ble at nå er de fleste leksikon av den gamle verden ute av spillet. Vårt eget Store norske fortsetter å eksistere med en modell som ligger svært mye nærmere delingstanken enn de engang gjorde. I dag hevder Store norske selv på sine nettsider at «leksikon er et samskrivingsprosjekt«, noe det på ingen måte var før internett gjorde systematisert kunnskapsdeling til et reelt alternativ. Imidlertid er nok tillitssystemene en enda mer kritisk faktor når delingstjenestene kommer folk nærmere inn på livet, som feks med haiketjenesten Spontan samkjøring i Bergen. Faren for å få feil informasjon fra et nettleksikon er ingenting mot faren for å haike med en sjåfør med uærlige hensikter. Hvilken betydning får feks de siste dagers nyhetsoppslag om kvinner som blir trakkasert av drosjesjåfører, for nettbaserte haiketjenester? I utgangspunktet vil vel de fleste betrakte en privat haiketur som mer risikofylt enn å ta en taxi. På den annen side skjer jo trakasseriene i Oslo i vanlige «formelle» drosjer. Dermed kan det jo tenkes at tillitssystemene vinner denne kampen.

Når det gjelder de ikke-kommersielle delingstjenestene, tror jeg de spesielt rammes av et annet problem: de fleste entusiastene ønsker at egen drill, bokhylle, bilsete eller sovesofa skal brukes mer, men tar seg ikke bryet med å låne eller be om tjenester selv. I vår tid har utsalgsprisen blitt så lav på mange varer, at man ikke gidder å oppsøke en fremmed person for å låne noe. Samtidig låner man mer enn gjerne ut det man selv har kjøpt. Utfordringen er altså overflodssamfunnet i svært konkret forstand.

Advertisements

Transaksjonskostnader i en oppmerksomhetsøkonomi

Cover of "Kindle Wireless Reading Device,...

Cover via Amazon

Hehe, litt svett overskrift her. Men nå når jeg sitter på skolebenken igjen er det så moro å bruke de nye ordene jeg har lært 🙂

I høst har jeg altså blitt student igjen. I begynnelsen av september begynte jeg å studere samfunnsendring og teknologiutvikling på NTNU, organisert som MOOC. Jeg kan jo litt om dette med data fra før, men man blir aldri utlært. Og denne uka tok vi for første gang et skritt ut i terreng som var ukjent for meg. Jeg har lært om transaksjonskostnader i en digital økonomi. Dvs helt ukjent var det ikke, for denne virkeligheten har vi så tett på livet nå, at en gjennomgang av teorien stadig byr på aha-opplevelser knyttet til eget liv som konsument!

Kort fortalt er transaksjonskostnader alle kostnader knyttet til kjøp av en vare, unntatt selve prisen på varen. Før kjøpet skjer kan man ha kostnader knyttet til søk, informasjonsinnhenting, forhandling samt selve beslutningen om å kjøpe. Etter kjøpet kan man ha evalueringskostnader og evt. tvangskostnader, dersom varen ikke holdt mål eller det oppsto komplikasjoner med selve transaksjonen. Noe av det mest interessante er naturligvis hvordan disse kostnadene er forskjellige i en digital økonomi i forhold til i en tradisjonell fysisk økonomi.

Og man finner vesentlige forskjeller innen alle seks typer av transaksjonskostnader. Stort sett dreier det seg om at digitale hjelpemidler gjør prosessen raskere og billigere for begge parter. På noen områder har f.eks. søkefasen nesten blitt eliminert ved at det er produktene som «søker etter» meg. Da tenker jeg spesielt på mediekonsum, hvor f.eks. Amazon og Netflix gir meg gode anbefalinger basert på hva jeg har kjøpt og rangert på deres sider tidligere. Av og til lurer jeg imidlertid på om ikke søke- og informasjonskostnadene har blitt litt for lave. Jeg har gjort mange spontane kjøp basert på disse anbefalingene (og enda flere nedlastinger av gratis utdrag fra bøker), og har ikke alltid tid til å lese det jeg har kjøpt.

Men det er ikke bare Amazons automatiske anbefalinger som har trollbundet meg. Jeg har nok latt meg styre mer av en mer manuell prosess. Etter at jeg begynte å lese mye på min Amazon Kindle har jeg nemlig umerkelig gått over til å lese langt mer sakprosa enn skjønnlitteratur. Det er ikke nødvendigvis noe galt i det, men jeg tror årsaken er at jeg når jeg leser ei bok, blir nysgjerrig på minst 3-4 andre titler som nevnes i boka jeg leser. Og når disse titlene er hyperlenket fra boka jeg leser, ender jeg gjerne opp med å kjøpe og lese et par av disse også. Disse spontane bokkjøpene er både «blessing and curse», for de gir meg god lesing, samtidig som de styrer meg vekk fra skjønnlitteraturen, som jo ikke henviser til annen skjønnlitteratur på samme måte.

Dermed blir det veldig tydelig for meg at nå når transaksjonskostnadene har blitt så kraftig redusert på mange områder, er det største knapphetsgodet min egen tid og oppmerksomhet, et forhold som vi også har lest innsiktsfulle artikler om i Modul 3 av dette kurset. Så vidt jeg kan skjønne fanges ikke dette forholdet opp av modellen med de seks typene av transaksjonskostnader, all den tid jeg er fornøyd med anbefalingene jeg får. Det er først når jeg løfter blikket og evaluerer mitt eget konsum av litteratur, at det stikker litt i meg over å bruke så lite tid på skjønnlitteratur, som jo gir meg så mye glede når jeg først tar meg tid til den.

Hvis det finnes en web2.0 quickfix på dette problemet, så kom med den!