2016 – et spillår

Etter flere magre år er det endelig ting som tyder på at gamermagnus skal våkne til live igjen i 2016. Veit ikke helt hvorfor, men de siste ukene har jeg tenkt mye på spill, og til og med spilt en del. Noe av grunnen er kanskje at jeg har gjenoppdaget podcast som medium etter å ha nytt stillheten en stund. En av podcastene jeg har begynt å høre på er den informative og passe nerdete Double Jump, som forer spillfoten ganske bra. I tillegg fikk jeg nylig en redeemkode til tre måneder med Playstation plus. Uansett, nå mens året enda er ungt tenkte jeg å oppmuntre disse gode tendensene hos meg selv ved å føre ei spilldagbok gjennom året. Her kommer det altså ingen dype analyser, kun ei kommentert liste over hva jeg spiller litt og hva jeg spiller mer.

Noe av spillinga jeg driver med nå, har jeg selvfølgelig med meg fra før jul. I november greide jeg ikke å holde meg lenger, og begynte på  en ny gjennomspilling av GTA5. Den kommer nok til å fortsette i bedagelig tempo utover våren også. Gjennom PS+ har jeg testa litt Grim Fandango, en 20 år gammel, temmelig absurd film noir-parodi som har blitt remastret. Morsomt så langt, og kult av dem å vise forskjellen på den gamle og nye versjonen: med et klikk på R3 skifter du mellom original og ny oppløsning. Gøy å se forskjellen fra 1998.

Ellers har jeg brukt noen timer på indie-vinneren fra i fjor: Her Story. Smart spill, både i innhold og mekanikk. Hadde det ikke vært distribuert via Steam, er jeg ikke sikker på om det hadde passert som et spill i det hele tatt. Anbefales!

lara-craft-go-teaser-002

Jeg har også hatt en sjeldent god casual/mobil-opplevelse. Med Lara Croft GO har jeg runda mitt første TombRaider-spill ever. Starta litt for enkelt kanskje, men det er vel nødvendig i den sårbare casual-puslesjangeren. Etterhvert byr noen av bretta på akkurat passe hjernetrim for en busstur. Et annet spill jeg begynte på i høst (som jeg spilte litt med elever for 2-3 års sida) byr ikke på hjernetrim i det hele tatt. Bakery story er en av disse teite real time simuleringene som er fullt av in-app kjøp og uten strategiske utfordringer. Uansett, jeg spiller det nå, og har spesialisert meg på å grinde pumpkin pie.  Moro for ungane.

Ellers har jeg det veldig moro på nett, med å spille Minecraft med nevøen min i Oslo, og Diplomacy med tidligere historielærerkolleger, mens jeg fantaserer om hvilket litt større spillprosjekt jeg skal i gang med. Jeg har fire hotte kandidater: To gamle spill å ta opp igjen på alvor, og to kommende spill som ser lovende ut:

  • Dynasty warriors 8 (jeg har eid spillet en stund, men kom aldri skikkelig i gjang med det. Tenker å spille parallelt med at jeg leser Three kingdoms)
  • Bloodborne (jeg stanga hue i veggen lenge, men kom vel egentlig over kneika like før jeg slutta tidlig i høst en gang. Fristende å fortsette, men også pain in the ass, siden jeg er ganske ute av det igjen, noe som betyr å dø 500 ganger til før grepet igjen fester seg)
  • Kingdom Come: Deliverance (ikke ute ennå, men ser ut til å bli veldig bra. Middelalderspill uten magi. «Dungeons, no dragons»)
  • Stellaris (Paradox’ nye romspill. Kanskje 2016 er året hvor Magnus skal ta skrittet til intergalaktisk grand strategy? Vi får se..)

Jap, det er spillmagnus i januar.

Advertisements

NKUL med Howard Rheingold

NKUL er over for i år, og digitallærerbloggerne har startet oppsummeringsarbeidet. Det er alltid spennende å lese om hva andre deltakere har hørt, diskutert og tenkt under disse tre spennende dagene. I år er jeg ekstra interessert i hva andre har sett og hørt, da jeg knapt har fått med meg noen foredrag i det hele tatt, utover de jeg holdt eller bidro i selv. Sammen med kollega Inger Langseth brukte jeg nemlig det meste av tiden på å være vertskap for Howard Rheingold. Og det ble naturligvis noen fantastiske dager, som jeg gjerne deler litt fra.

Krokan og Rheingold og I foran Trondheims vakreste bygning.

nettsida si skriver Howard om seg selv at han “plugged my computer into my telephone in 1983 and got sucked into the net”. Det er ikke helt sant. Eller, at han ble sugd inn i nettet betyr i hvert fall ikke at han ikke har noe liv utenfor. For selv om Howard omgås og tenker med hundrevis av mennesker over hele verden på nett, er han også en uvanlig allsidig og, bokstavelig talt, jordnær mann afk.

Allerede før han koblet seg til nettet tidlig på 80-tallet, hadde Howard skrevet flere bøker om tenkning og kreativitet, og da nettet kom, representerte det for ham nye muligheter for å tenke sammen med andre. Jeg har alltid assosiert hans begrep “mind amplifiers” med dagens Web 2.0-tjenester for samarbeid. Men nå har jeg lært at han brukte det allerede for over 30 år siden, og i dag advarer han mot å gi rent kommersielle krefter definisjonsmakt over hva internett skal være. Vi kan ikke vite hvor den tankeforsterkende teknologien er på vei før vi vet hvor den kom fra. Og Howard, som vet mye om hvor den kom fra, er bekymret over hvordan mange tenkere i dag, ikke minst lærere i skolen, overlater til rent kommersielle krefter å definere veien videre.

Den digitale revolusjonen beskriver han snarere som et vellykket samtenkningsprosjekt enn som et verk av ensomme genier. Dermed plasserer han seg i en humanistisk tradisjon med tenkning og deling av ideer og forståelse som grunnverdier, og de digitale tjenestene som våre hittil kraftigste “tankeforsterkere”, som både egner seg til å spre ideer og å tenke videre sammen.

IMG_0466

De digitale misjonærene lever et hemmelig analogt dobbeltliv. Tusenkunstner Howard hadde laget en vakker kulepenn i tre til sin gamle venn Arne, som antakelig også vil skrive med den… på papir.

IMG_0447cropped

Howard har malt skoene sine selv.

Samtalene vi har hatt under hans besøk handlet slett ikke bare om digital kompetanse eller internett. Rheingold er opptatt av naturen. Han liker å gå lange turer, og er hobbygartner i egen hage. Jeg fikk vist ham chiliplantene mine, og fikk ros og noen gode råd om stell av dem. Og da Jose Ferreira holdt sitt foredrag, ville Howard heller gå en lang tur bymarka. Han er også interessert i både malerkunst og ulike former for håndtverk. Dressjakkene og skjortene hans viser hvor glad han er i farger, og da jeg skrøt av skoene hans, fortalte han at han maler dem selv. Både Inger og jeg, og andre som fikk anledning til å snakke med ham under oppholdet, brakte stadig IKT, internett og digital kompetanse på banen, og Rheingold er naturligvis en super samtalepartner når det gjelder det emnet. Men han legger altså ikke i særlig stor grad opp til disse samtalene selv. Og han er ikke interessert i å dosere eller belære om emnet.

IMG_0464

Halvdan Haugsbakken, Inger Langseth og Howard Rehingold på tur i Bymarka

I tråd med sin filosofi og sitt virke som lærer, opplever han forelesningssituasjonen som kunstig og ugunstig hvis målet er læring. Både i samtaler i Trondheim siste uke, og i nettkurs og hangouts han holder, inviterer han til dialog. Og mine kolleger Inger og Bodil, som har tatt nettkurs med Howard, rapporterer om klare forventninger om å ta ordet og bidra inn i kurset. Og det er vel overflødig å fortelle at de lærte veldig mye.

IMG_0456

Middag med Rheingold, Ferreira og NTNU-representanter inkl. Smart læring-teamet.

Dagen før NKUL inviterte NTNU til en middag for både Rheingold og Jose Ferreira. Det var genialt å ha begge disse på samme konferanse. De representerer to veldig forskjellige måter å tenke digital læring på, og de to tilnærmingene utfyller hverandre perfekt. Mens Rheingold vektlegger sosial læring, deltakelse og samarbeid, er Ferreiras adaptive læringssystem designet for å gi individuelt tilpasset opplæring til hver enkelt elev. Under en slik middag kommer man ofte litt nærmere personene som skjuler seg bak forretningsfasadene. Det var artig å høre om den høyteknologiske Knewton-sjefens fortid som sauebonde, og (kanskje ikke like overraskende) Howard Rheingolds fortid som utenomjordisk antropolog.

I Smart læring-prosjektet gleder vi oss til å jobbe videre med begges perspektiver på læring, men det er klart at Howard Rheingold er den av de to som tilstreber å bygge digitale ferdigheter (og informasjonsferdigheter, kommunikasjonsferdigheter og samarbeidsferdigheter, som alt blir aspekter av det samme) hos elevene. Og det har vært en ære å få bli bedre kjent med denne legendariske læreren.

Digital kompetanse er målet

Dette innlegget sto på trykk i Dag og tid den 27. februar 2015. Det er en kommentar til to artikler i Dag og tid, hhv. 13. og 20. februar 2015.
 
De siste to ukene har Dag og tid satt et kritisk søkelys på den digitale satsingen i skolen. Jeg smilte da jeg leste overskriften i den første artikkelen: «Hjelpemidlet som vart målet» (Dag og tid, 13. februar) Hadde det bare vært så vel! Digital kompetanse blir nok fortsatt sett på som et hjelpemiddel for å oppnå noe annet. I det paradigmet har den økende tettheten av PCer, nettbrett og mobiler brakt kaos og distraksjon inn i norske klasserom de siste årene. Det har blitt stadig vanskeligere å undervise som om den digitale revolusjonen ikke hadde skjedd.
 
Men det har den altså. Den norske skolen ble formet i en tid da kunnskap var mangelvare. Skolebøkene og læreren fortalte elevene hvordan verden var skrudd sammen, og den dyktige eleven var den som gjenga det hun hadde lært mest mulig eksakt. I dag er informasjonsmengden så massiv at det er krevende å ha oversikt selv over begrensede fagfelt. I denne nye informasjonsvirkeligheten trenger vi en endring i synet på hva det vil si å være kompetent. Lektoren som fremdeles tester sine klasser i faktaprøver uten hjelpemidler, prøver ikke elevene i det som snart skal bli krevd av dem i arbeids- og samfunnslivet.
 
Dette kan være et skummelt perspektiv for oss som utdannet oss i en tid hvor det gamle kunnskapssynet dominerte. Selv ideen om å utdanne seg og deretter være «dannet», er forresten også truet. En av de viktige ferdighetene for framtiden er livslang læring; evnen til å holde på den faglige nysgjerrigheten og oppdatere sin kompetanse i møte med nye utfordringer. Dermed blir det langt viktigere å kunne bruke informasjonssamfunnets hjelpemidler, enn å klare å besvare faktaspørsmål uten hjelp.
 
Mange snakker om «digitale verktøy», men i vår tid er det kanskje riktigere å se på faktakunnskap som et verktøy. Å ha kunnskap gjør oss i stand til å gjøre raske vurderinger og stille gode spørsmål før vi går inn i en problemstilling. Deretter oppsøker vi flere kilder, for å verifisere det vi trodde vi visste og lære mer om temaet, før vi jobber mot det ønskede utkommet av arbeidet. Det finnes sikkert ensomme genier, som løser en oppgave uten å bruke andre hjelpemidler enn eget hode, men det er ikke en arbeidsmetode for det store flertallet. Og det er ikke det som er etterspurt i arbeidslivet. Skolen er kanskje det eneste stedet hvor det å samarbeide eller søke informasjon, blir sett på som fusk. I arbeidslivet er det svært attraktive ferdigheter.
 
Denne uka prydet utdanningsministeren forsida på Dag og tid, med budskapet om at IKT «i seg selv» ikke gir bedre læring (som om noe annet verktøy «i seg selv» gjør det). Inne i avisa stiller han blant annet spørsmål ved om man lærer mer norsk av å bruke IKT. For den som ikke anser norskfaget som død materie, er spørsmålet absurd. Vel kan elevene lese Duun eller Ibsen uten digitale hjelpemidler, men skal de skrive om dem kan de da ikke bli henvist til skriveredskapene forfattere og journalister la vekk for 20 år siden! Og hva med de nye tekstuttrykkene, som brukes stadig mer både privat og i offentlig debatt (ikke minst av @konservativ selv)? Skal vi ikke bruke digitale hjelpemidler i undervisningen om hvordan statusoppdateringer eller digital reklame kommuniserer og påvirker mottakerne? Skal vi tegne blogginnlegg eller ta utskrift av instagrambilder før vi tolker dem? Skoleungdom trenger et norskfag som handler om deres tekstvirkelighet. Ellers kan vi først som sist døpe om faget til litteraturhistorie.
 
Den som mener at «PC’en må ut», gjør det for lett for seg selv. Hvis skolen skal beholde sin relevans i samtiden er ikke det mulig. I stedet må vi forstå digitale arbeidsmåter som en sentral komponent i den digitale kompetansen. Det er viktig å kunne bruke teknologiens muligheter hensiktsmessig til læring og arbeid. I noen situasjoner er det riktig bruk å skru av maskinen. Når den er på er det alltid viktig å styre sitt fokus. Digitalveteran Howard Rheingold har definert «attention» som en av sine fem digitale ferdigheter. Å gi dette status som en ferdighet betyr at det er noe man ikke automatisk behersker, men man kan lære det. Det er her lærerne må løftes.
 
Magnus Henrik Sandberg, lærebokforfatter og universitetslektor i prosjektet Smart læring, NTNU

En liten betraktning Lomheim burde lest

I morges hørte jeg radio på senga. Sylfest Lomheim var i morgennyhetene for å minne oss om at digital kompetanse er et middel, ikke et mål i seg selv. Jeg lå og lyttet og tenkte litt, og ville ikke at tankene skulle bli liggende ensomme igjen på puta. Så jeg åpnet twitter-appen på telefonen min. Der hadde allerede en høyskoleleder skrevet noe om det. Og en ungdomsskolelærer hadde svart. Jeg skrev noen ord jeg og, før jeg sto opp for å lage frokost.

Ja, radioen, telefonen og twitter-appen, er middel. Men måten vi tenkte sammen på, er et mål og en ferdighet som kan trenes. Jeg en fikk en digital treningsøkt før frokost, i det vi skoletvitrere ofte kaller «det utvidede lærerrommet». Slå den du, Lomheim.

Dement eller kompetent?

Det har i det siste vært skrevet mye om Manfred Spitzers bok “Digital demens”, og om hans kommende besøk i Bergen. I Bergens tidende 26. oktober skrev f.eks. Nadina Bouhlou et IKT-skeptisk innlegg, der hun kom med krass kritikk av IKT-senteret og IKT i skolen. Jeg er forundret over IKT-senterets begrunnelse for IKT-satsingen, slik kommer fram i innlegget, og lurer på om hun har misforstått senterets syn. Jeg tror i hvert fall at Bouhlou i likhet med mange andre, har misforstått hva som er målet med data i skolen og digital kompetanse i læreplanen.

Det grunnleggende problemet med Bouhlous argumentasjon, er det samme som vi hører sørgelig ofte når politikere uttaler seg om skole og læring. Nemlig at de snakker om “mer” kunnskap uten å antyde noe om hva de mener kunnskap er. Elever forstår ofte kunnskap som det som gir dem god karakter på neste prøve, og mange utenfor skolen ser ut til å dele dette pragmatiske kunnskapssynet, og mene at det er denne kunnskapsoverføringen skolen skal drive med.

Digital kompetanse i skolen dreier seg grunnleggende om å gjøre skolefagene mer relevante for virkeligheten utenfor skolen. Datamaskiner i skolen dreier seg ikke bare om, som Bouhlou skriver, å “gi elevene større utbytte av fagenes innhold”, som om dette innholdet er statisk. De fleste fag har i dag en digital dimensjon som har blitt en vesentlig del av fagene. Likevel har jeg møtt geografilærere som ikke vet at elevene går med et digitalt verdenskart i lomma. Historielærere som ikke aner at klassens versting sitter hjemme og spiller middelalderspill  i helgene. Realfagslærere som stolt hevder at data er tull og tøys, i framtiden kanskje med henvisning til Spitzer, mens elevenes ingeniørforeldre arrangerer kodeklubber hvor de underviser barna i programmering i sin egen og barnas fritid. Lærere bør, som andre fagfolk, interessere seg for utviklingen i eget fag.

Det er også dette som er poenget med de grunnleggende ferdighetene i Kunnskapsløftet; ikke bare at de skal øves i alle fag, men at de er sentrale aspekter ved fagene. Og digitale ferdigheter har en selvfølgelig plass blant dem.

Når det er sagt, har Bouhlou og Spitzer og alle andre gode grunner til å være skeptiske til måten datamaskiner brukes på i skolen i dag. Hvis det er noe som kan sies med stor sikkerhet nå, et par tiår inn i den digitale tidsalderen, så er det at digital kompetanse ikke kommer av seg selv. Det må læres. Og ha meg unnskyldt for å mene at det ikke er Spitzer og hans klakkører som er de beste til påta seg den oppgaven.