Dement eller kompetent?

Det har i det siste vært skrevet mye om Manfred Spitzers bok “Digital demens”, og om hans kommende besøk i Bergen. I Bergens tidende 26. oktober skrev f.eks. Nadina Bouhlou et IKT-skeptisk innlegg, der hun kom med krass kritikk av IKT-senteret og IKT i skolen. Jeg er forundret over IKT-senterets begrunnelse for IKT-satsingen, slik kommer fram i innlegget, og lurer på om hun har misforstått senterets syn. Jeg tror i hvert fall at Bouhlou i likhet med mange andre, har misforstått hva som er målet med data i skolen og digital kompetanse i læreplanen.

Det grunnleggende problemet med Bouhlous argumentasjon, er det samme som vi hører sørgelig ofte når politikere uttaler seg om skole og læring. Nemlig at de snakker om “mer” kunnskap uten å antyde noe om hva de mener kunnskap er. Elever forstår ofte kunnskap som det som gir dem god karakter på neste prøve, og mange utenfor skolen ser ut til å dele dette pragmatiske kunnskapssynet, og mene at det er denne kunnskapsoverføringen skolen skal drive med.

Digital kompetanse i skolen dreier seg grunnleggende om å gjøre skolefagene mer relevante for virkeligheten utenfor skolen. Datamaskiner i skolen dreier seg ikke bare om, som Bouhlou skriver, å “gi elevene større utbytte av fagenes innhold”, som om dette innholdet er statisk. De fleste fag har i dag en digital dimensjon som har blitt en vesentlig del av fagene. Likevel har jeg møtt geografilærere som ikke vet at elevene går med et digitalt verdenskart i lomma. Historielærere som ikke aner at klassens versting sitter hjemme og spiller middelalderspill  i helgene. Realfagslærere som stolt hevder at data er tull og tøys, i framtiden kanskje med henvisning til Spitzer, mens elevenes ingeniørforeldre arrangerer kodeklubber hvor de underviser barna i programmering i sin egen og barnas fritid. Lærere bør, som andre fagfolk, interessere seg for utviklingen i eget fag.

Det er også dette som er poenget med de grunnleggende ferdighetene i Kunnskapsløftet; ikke bare at de skal øves i alle fag, men at de er sentrale aspekter ved fagene. Og digitale ferdigheter har en selvfølgelig plass blant dem.

Når det er sagt, har Bouhlou og Spitzer og alle andre gode grunner til å være skeptiske til måten datamaskiner brukes på i skolen i dag. Hvis det er noe som kan sies med stor sikkerhet nå, et par tiår inn i den digitale tidsalderen, så er det at digital kompetanse ikke kommer av seg selv. Det må læres. Og ha meg unnskyldt for å mene at det ikke er Spitzer og hans klakkører som er de beste til påta seg den oppgaven.

Advertisements