The different ways to Minecraft

This week i startet following the MOOC Minecraft for Educators. I’m looking forward to getting new ideas and interact with other educators who believe in Minecrafting as a learning activity.

The first assignment is to identify the different versions of Minecraft available and describe some of the differences and limitations of each. That is my aim with this blogpost, and I will try to focus on points that are especially relevant to educators. I have to start by saying that i find that a somewhat boring starting point for someone who are not familiar with Minecraft already. My advice to someone curious about what Minecraft really is, and what is so fun about this world of blocks, is to spend a few hours delving into whatever version you have, and have fun for a good while before returning to this question. After all, the similarities between versions are far more relevant than the differences. That said, of course it matters to a teacher what version to use in class. So here is my short presentation of those.

The one that I know best is the regular Minecraft for PC without any modifications (of which there are lots!), named Minecraft Vanilla by the community. That is the first and official version. This version itself has several game modes that change the rules, and thereby the activities that players engage in. The most relevant modes to know for an educator, is survival mode and creative mode. In survival mode you start with empty hands and need to build a shelter for yourself before nightfall, when the monsters come out! Thus, survival is more of a game than creative mode. In creative the monsters don’t hurt you, you have an unlimited amount of building materials, and you can even fly (so as to easily build huge structures). The creative mode of Minecraft is often and rightly called «digital LEGO».

I was not completely right in claiming that the regular Minecraft for PC was the first. Actually for years you could play something called Minecraft Classic, which was an alpha version that you could access for free. It seems to not work anymore. 😦 It was very simple, but did not repuire any form of login or registration. I used that one in class, but since you could not save your games either, the pupils took screen shots of their creations. A simple  but creative activity in Classic (which of course can be done in any other version as well) was to use the different blocs to create mosaic pictures, like this one.

minecraft-mosaikk-121

Somehow the idea of Minecraft Classic seems to live on in Minecraft Pi. That is a free version made for the small and inexpensive computer Raspberry Pi. I dont have any experience with that but I love the idea. I assume the Minecraft version is simpler than other versions, but with the same essential content. In fact, I think I will order one of those computers right now!

As the popularity of the game rose, there were new versions made for tablets and consoles. I don’t have much personal experience with those either (i have Minecraft on my android tablet but it only demonstrates for me how much i love to use a keyboard and a mouse!), and their appeal in general is more to a consumer market than to the dedicated Minecraft community where a player is often also a game designer, a modder and a world builder.

Finally, of the hundreds of mods available (of which many could be used in school projects), Minecraft Edu needs mention. It is not a game version on its own, but a modification that makes it easier for a teacher to control the class and lead learning activities in Minecraft.

When choosing a Minecraft version for use in class, in my opinion most educators have two real alternatives: Either to use the regular Minecraft or to use the regular Minecraft  with the Edu-mod. About Minecraft Edu I would like to mention two pros an one con.

Pro1: The cheapest way of buying a class set of game licences, is to buy them together with the Minecraft Edu mod (however, that does not mean you have to use the mod).

Pro 2: When being in control as you are using Edu, it is easy to reach the planned learning goals. Minecraft becomes more similar to a more traditional creative class activity than if you let the class loose into a world where you cannot surveil them.

Con: The pro argument above is actiually also a con. Be very careful when using Minecraft Edu. Use it wisely and you might achieve to put fun into learning. Use it unwisely and you might just take the fun out of Minecraft.

 

 

Advertisements

Å lære historie med Diplomacy

Gjennom mine år som lærer har jeg ofte og gjerne brukt dataspill i undervisningen. Men spillbasert læring trenger ikke å gå på strøm. Jeg har også hatt med gammeldagse brettspill i klasserommet. Det klassiske krigsstrategispillet Diplomacy spilte jeg på brett med elever i historietimene i noen år før Stovner-kollega Kirsten fant en egnet digital versjon.

Nå spiller vi på www.playdiplomacy.com, og i teachers only-runden som går nå, har vi invitert inn et par nubes, blant annet Jan Terje. Han er også historielærer, og selvfølgelig også en krigsstrateg. Forrige uke intervjuet (hans kone og min kollega) Bodil ham om spillet og dets læringspotensiale. Det er interessant å lese, og ga meg lyst til å dele noen tanker om spillet ut fra hvordan vi har brukt det på Stovner vgs.

Det første skeptikere gjerne innvender mot å spille Diplomacy i historietimene, er at det slett ikke er sikkert utkommet blir som i virkeligheten. Det stemmer. Siden krigshandlingene i spillet starter allerede i 1901, og det kanskje ikke engang varer så lenge som  til 1914, kan man være rimelig sikker på at vår Great War ikke stemmer med historiens virkelige gang. Men det ville da også vært forferdelig kjedelig.

Heldigvis handler bare en ørliten del av historiefaget om hva som faktisk skjedde. Historie handler i all hovedsak om hvorfor. Og skal man utforske det på en meningsfull måte, må man også reflektere over hva som kunne ha skjedd i stedet.

Historikere forsøker å lage teorier og modeller som kan hjelpe oss til å forstå hvilke fornufter og mekanikker som styrer historiens gang. Oppbygningen til første verdenskrig er et godt case i så måte. Den forklares gjerne med henvisning til store strukturer som teknologisk utvikling og nasjoners, ikke enkeltpersoners, ambisjoner. Og ett av de viktige emneområdene man da kan sette seg inn i, er hvordan det internasjonale systemet fungerte (eller ikke fungerte) i tiden før den store krigen brøt ut.

Ved å styre en av Europas stormakter tidlig på 1900-tallet, og forsøke å manøvrere i et diplomatisk rom hvor litt for mange har litt for høye ambisjoner om makt og innflytelse for sitt eget land, erfarer elevene relativt avanserte konsepter som at stater har fiendebilder (trusselpersepsjoner) og utarbeider militærdoktriner. De kan erfare betydningen av å ha en buffersone, eller faren med tofrontskrig.

Siden spillet ikke har terninger, men alle nasjoner er avhengige av å inngå (og etterhvert bryte) avtaler med andre, erfarer de å jobbe diplomatisk, å argumentere og overbevise. Den som styrer spillebrettets største makt, Russland, vil de kanskje legitimere sin ekspansjon ved å vise til sitt «near abroad». En liten og presset makt, vil kanskje forsøke å skaffe seg innflytelse gjennom «soft power».

I klasseromsdiskusjoner har det ofte passet å bruke denne typen begreper, ervervet gjennom elevenes spillerfaring, til å diskutere pågående internasjonale konflikter (Russland i dag har f.eks. visse trekk som er gjenkjennelige med spillets). Andre ganger har vi brakt krigsstrategiske klassikere som Carl von Clausewitz og Sun Tzu inn i klassediskusjoner og oppgavearbeid.

Det er selvfølgelig ikke alle elever som lever opp til dette glansbildet av refleksjon etter å ja spillt, men det er definitivt flere enn ved traustere metoder, og de kommer dypere. For disse elevene har gått inn i en rolle og gjort seg erfaringer, ikke bare lest en akademisk tekst. Og de som ikke får til stort av dette i det hele tatt, vil likevel ha studert kartet nøye, og kan senere gjøre meningsfulle sammenlikninger med Europakartet etter andre verdenskrig og i dag. Ingen ex-diplomacyspiller blir forundret når det henvises til Østerrike-Ungarn.

Men det er altså lærerne som spiller akkurat nå, og det er også viktig. Jeg er overbevist om at den beste læreren til å drive spillbasert undervisning, er den som også spiller selv for sin fornøyelses skyld. For fornøyelig er det, særlig når man vinner.  Les videre

DALMOOC – Catching up!

I have joined a new MOOC, but this is not the best start for me. When I heard about the course a week ago it had already started. And I did not get around to work seriously with it until this week end. But here I am, a student of «Data, Analytics, and Learning» offered by UT Arlington. The catch up has started!

The course invites the participants to interact on many platforms inside and outside of EdX, and to be fairly independent of a syllabus and instead base themselves on social/peer learning. That is very exciting, but another reason why catching up does not make all that much sense in this course. All the more reason to get through the introductory lectures and assessments fast, to get to where everyone else is. I guess that is where the social learning takes place.

Actually the first competency was a bit of a challenge for me. I am supposed to identify tools online that are commonly used in Learning Analytics. This field is so new to me that I am not even quite sure of what it is yet. Of course I see analytical tools in use all around me. For example, earlier today I logged my workout from this morning in an online Crossfit log service. Besides me using it for my own purposes this data is being «mined» for insights that the company uses to write blog posts about the best work out practices. As a teacher I have also seen how performance data from my students can be a good corrective that helps me help them in their learning. But that can hardly be regarded «big data», and my use of those data is all but automated.

In my searching for analytical tools online, i came accross one that looked promising to me: Scrapy is a tool for extracting data from websites. I guess we could call it datamining? I also found NodeXL: a free, open-source template for MicrosoftExcel, that helps to build and explore network graphs.

However, the natural focus for me now, would be on the tool that we will use for the first couple of weeks in this mooc: Tableau. And by doing that experience more of the whats and hows of Learning Analytics.

Dement eller kompetent?

Det har i det siste vært skrevet mye om Manfred Spitzers bok “Digital demens”, og om hans kommende besøk i Bergen. I Bergens tidende 26. oktober skrev f.eks. Nadina Bouhlou et IKT-skeptisk innlegg, der hun kom med krass kritikk av IKT-senteret og IKT i skolen. Jeg er forundret over IKT-senterets begrunnelse for IKT-satsingen, slik kommer fram i innlegget, og lurer på om hun har misforstått senterets syn. Jeg tror i hvert fall at Bouhlou i likhet med mange andre, har misforstått hva som er målet med data i skolen og digital kompetanse i læreplanen.

Det grunnleggende problemet med Bouhlous argumentasjon, er det samme som vi hører sørgelig ofte når politikere uttaler seg om skole og læring. Nemlig at de snakker om “mer” kunnskap uten å antyde noe om hva de mener kunnskap er. Elever forstår ofte kunnskap som det som gir dem god karakter på neste prøve, og mange utenfor skolen ser ut til å dele dette pragmatiske kunnskapssynet, og mene at det er denne kunnskapsoverføringen skolen skal drive med.

Digital kompetanse i skolen dreier seg grunnleggende om å gjøre skolefagene mer relevante for virkeligheten utenfor skolen. Datamaskiner i skolen dreier seg ikke bare om, som Bouhlou skriver, å “gi elevene større utbytte av fagenes innhold”, som om dette innholdet er statisk. De fleste fag har i dag en digital dimensjon som har blitt en vesentlig del av fagene. Likevel har jeg møtt geografilærere som ikke vet at elevene går med et digitalt verdenskart i lomma. Historielærere som ikke aner at klassens versting sitter hjemme og spiller middelalderspill  i helgene. Realfagslærere som stolt hevder at data er tull og tøys, i framtiden kanskje med henvisning til Spitzer, mens elevenes ingeniørforeldre arrangerer kodeklubber hvor de underviser barna i programmering i sin egen og barnas fritid. Lærere bør, som andre fagfolk, interessere seg for utviklingen i eget fag.

Det er også dette som er poenget med de grunnleggende ferdighetene i Kunnskapsløftet; ikke bare at de skal øves i alle fag, men at de er sentrale aspekter ved fagene. Og digitale ferdigheter har en selvfølgelig plass blant dem.

Når det er sagt, har Bouhlou og Spitzer og alle andre gode grunner til å være skeptiske til måten datamaskiner brukes på i skolen i dag. Hvis det er noe som kan sies med stor sikkerhet nå, et par tiår inn i den digitale tidsalderen, så er det at digital kompetanse ikke kommer av seg selv. Det må læres. Og ha meg unnskyldt for å mene at det ikke er Spitzer og hans klakkører som er de beste til påta seg den oppgaven.

Twitter på 1-2-3

Twitter er i utgangspunktet veldig enkelt. Her er de tre tingene du MÅ vite:

1.

Du er redaktør for din egen kolonne, hvor du selv bestemmer hvem som skal få bidra. Du er også den eneste leseren av akkurat din kolonne. Å inkludere noen i din twitterkolonne kalles «å følge» dem. Alt “dine” skribenter bidrar med dukker opp i din kolonne etterhvert som de publiserer det.

2.

Du kan selv velge å være en skribent, en “tvitrer”, og andre kan velge å ha deg i sin kolonne. Da «følger» de deg. Noen skriver en “tweet” et par ganger i uka. Andre twitrer flere ganger om dagen. Finn en frekvens som passer deg, men hvis du vil ha mange følgere bør du skrive regelmessig.

3.

En tweet er begrenset til 140 tegn, inkludert mellomrom. Derfor omtales twitter som en mikroblogg.

That’s it! Så enkelt var twitter da det startet opp i 2006, og jeg tror det er lurt for nye brukere å tenke på det som så enkelt i begynnelsen. Hvis du ikke har en twitterkonto ennå, syns jeg du skal ta en pause i lesingen når du kommer til bildet nedenfor, gå til www.twitter.com og lage deg en konto. Bruk bildet som guide og gjør deg kjent med sida.

Begynn å befolke twitterkolonna di. En god start er å søke fram noen du har felles interesser med (f.eks. meg 🙂 ), og se på hvem de følger eller hvem som følger dem. Det er en god sjanse for at du vil ønske å følge noen av de samme. Trykk Follow for å følge. 🙂

Magnus twitter

 

Twitter – videregående kurs

Du vil raskt se at tweets har flere elementer enn bare ord og setninger:

  • Hashtags for emneord: f.eks. #smartlæring. Hashtags skapes av brukerne og oppstår spontant. Tweets om en debatt på TV, kan således både få hashtag #nrk1, #debatten og flere. Hvis du vil bli sett av andre som følger samme emne, bør du inklude relevante hashtag(er) i din tweet.
  • Meldinger som er «adressert» til en eller flere personer: f.eks. @magnushs. Det dreier seg ofte om svar på noe denne personen har skrevet i en tidligere tweet. I så fall står den gjerne først i tweeten. Men det kan også være noe avsenderen ønsker å si til “alle” men som hun tenker at denne personen kan ha spesiell  interesse av. I det siste tilfellet står den ofte til slutt i tweeten.
  • Bilder og klikkbare nettadresser.

Å følge en hashtag

Det er også mulig å midlertidig bytte ut innholdet i kolonna di, så den fylles opp av noe annet enn tweetstrømmen fra de du følger. Det kan være kortlivede hashtags for ting som skjer akkurat nå, eller hashtags som brukes over tid. Under årets Melodi Grand Prix-finale kunne det f.eks. være morsomt å se alt som ble postet med hashtaggen #mgp2014 samtidig som man fulgte finalen på TV. En mer varig hastag er #spilliskolen for tweets som handler om bruk av dataspill i undervisning.

Å følge ei liste

Twitterlister er en liste med tvitrere som interesserer seg for samme emne. Det er f.eks. laget egne lister med lærere, stortingsrepresentanter og fotballspillere. Hvis du ønsker å følge med på et emneområde, kan det være praktisk å følge en liste i stedet for å bruke lang tid på å identifisere og følge hver enkelt tvitrer som skriver om emnet.

Å bruke et dashboard til å følge flere lister

Mange (f.eks. jeg) synes den enkle kolonna på www.twitter.com er veldig tiltalende. Likevel vil du kanskje ønske å følge flere ulike kolonner samtidig. Det kan du gjøre med en dashboard-tjeneste. Med en sånn tjeneste kan du også opprette kolonner for andre mikroblogg-tjenester, som Facebook, Linkedin, Instagram, osv. Jeg bruker tjenesten Netvibes, til dette men registrerer at den ofte er utelatt fra de nyeste listene over de beste tjenestene. Kanskje jeg er litt akterutseilt på dette feltet?

Uansett, hvis du er helt ny på twitter syns jeg du skal vente litt med å ta i bruk noe “dashboard”. (Tar du mooc’en Smart læring skal vi se nærmere på dashboards om et par uker.) Kos deg heller med kolonna du har på www.twitter.com. Skriv inn en hashtag i søkefeltet når du lurer på hva som skrives om den, eller et brukernavn når du lurer på hva en bestemt bruker har skrevet i det siste. Og jobb ellers med å fininnstille strømmen din ved å følge nye spennende skribenter og “avfølge” de du er lei. Jobber du aktivt med dette 2-3 uker, vil du snart oppleve at twitterstrømmen din blir mer og mer relevant, og etterhvert en effektiv kanal for nye tips og tanker.

Lykke til!

 

Framtida er ikke hva den en gang var – et svar til Knut Kjelstadli

I dagens Klassekampen står mitt svar til kommentaren om mooc-fenomenet, som Knut Kjelstadli skrev i samme avis 2. september. Jeg måtte korte ned den opprinnelige teksten før den kom på trykk. Jeg poster den lengre versjonen her:

I Klassekampen tirsdag skriver professor Knut Kjelstadli om fenomenet MOOC; gratiskursene som tas av millioner på nett, og som høyere utdanningsinstitusjoner ikke kan stille seg likegyldige til. Kjelstadli begynner med å trekke fram en del av det som er forlokkende med disse kursene, og stiller så en del kritiske spørsmål. Han konkluderer med at det trengs diskusjon før man «»moocer» i vei». Den konklusjonen er jeg bare halvveis enig i.

Diskusjonen trengs. Den har pågått lenge i miljøer som er opptatt av den digitale samfunnsutviklingen, men jeg har inntrykk av at den har gått trått andre steder. Da kan det nok synes forhastet når nå universiteter og høyskoler i Norge lanserer sine første moocer. Jeg vil gjerne kommentere noen av spørsmålene Kjelstadli tar opp. Jeg har både fullført en håndfull mooc’er og falt av et par, og nå jobber jeg med å gjøre NTNU-moocen Smart læring enda bedre.

Kjelstadlis første innvending er at mooc er enveiskommunikasjon. «Om det er vanskelig å si imot i et auditorium, er det umulig overfor et nettbasert budskap», skriver han. Det er feil. En mooc er ikke bare en serie med forelesninger. Det er en plattform der kommunikasjon skjer på flere måter. Alle kursene jeg har vært med på har hatt debattforum. Og de brukes mye. Jeg har aldri opplevd en debatt i et auditorium som kommer i nærheten av forumsdebattene i en mooc. Dette er ikke, slik Kjelstadli hevder, et fordyrende element som kommersielle mooc-tilbydere nedprioriterer. Det er standard i de aller fleste moocer.

Eksamen er en annen utfordring Kjelstadli peker på. Utfordringen er reell og noe mooc-tilbyderne tenker intenst på om dagen. Derfor får man, så vidt meg bekjent, ikke ordinære studiepoeng på noen mooc-plattform foreløpig. I NTNUs Smart læring-mooc kan man melde seg opp til eksamen som tas i tillegg til mooc’ens innhold. Av 1100 deltakere i moocen er det så langt ca. 50 som har gjort det, så det representerer ingen stor utfordring for oss organisatorisk. Men det er gledelig å tenke på at de langt fleste av deltakerne (som stort sett er lærere) tar kurset uten å tenke studiepoeng. De er motivert av å lære!

Jeg syns også Kjelstadli er vel enkel når han påstår at moocene kun kan tilby questback-opplegg for å teste kunnskap, og at moocen ikke inviterer til kritikk, refleksjon og dialog. Jeg har allerede nevnt de myldrende debattforumene. Når det gjelder vurdering, er såkalt peer-review en spennende metode som praktiseres mye: Etter at studentene har levert inn sin oppgave, får de tildelt et antall (ofte tre) anonymiserte oppgaver fra medstudenter, som de skal vurdere ut fra et konkret kriteriesett. Det er fantastisk som student å få anledning til å dybdelese en håndfull medstudenters besvarelser etter at man har levert sin egen. Metoden må raffineres som formell vurderingsmetode, men er man mest opptatt av læringen som skjer, er dette et rikt element i helhetsopplevelsen av å ta en mooc. Og dette er lærings- og vurderingsmetoder som fungerer godt også i humanfagene. I sommer har jeg lært om den franske revolusjon gjennom en mooc fra universitetet i Melborne, og om romantikkens idealer i Ringenes Herre som bok, film og dataspill, fra Vanderbilt Univerity i Texas. Senere i høst skal jeg lære om Shakespeare på Wellesley College nær Boston.

Kjelstadli problematiserer også at folk fra fattige land benytter seg av disse kursene. Her må jeg si at jeg ikke riktig forstår argumentasjonen. Jeg ser på utdanningsrevolusjonen som frigjørende, og det kan ikke bli et motargument at det er de vestlige utdanningsinstiusjonenes dører som først åpnes for verdens befolkning. Den unge indiske ingeniørspiren som tok kurs i artificial intelligence på Stanford, lærte av verdens fremste eksperter på området. Å framstille det som undertrykkelse blir temmelig teoretisk. Kulturimperialisme er et stort og vanskelig tema, men jeg syns ikke det virker fruktbart å gå inn for å nekte folk i fattige land tilgang på de rike landenes kunnskap.

Det er viktig at utdanningsinstitusjonene og utdanningsmyndighetene diskuterer dette kritisk, men også konstruktivt. Det er ikke sikkert dette er noe alle skal kaste seg på, men diskusjonen bør basere seg på en grundig forståelse av hva fenomenet er og hvilket potensial som ligger i det. Jeg mener å ha vist at Knut Kjelstadlis kommentar om mooc-kursene baserer seg på en begrenset forståelse av fenomenet. Og til han eller andre som ønsker å forstå mer, har jeg ett råd: Mooc i vei!

Samarbeid uten påtvungen tilstedeværelse

I går kveld hørte jeg ham si det igjen. Forhandlingsleder i KS Per Kristian Sundnes gjentok på Aktuelt i går at lærerne må være mer tilstede på skolen fordi de skal samarbeide mer. Nå er det vel ikke alle som tror ham på at dette er eneste årsak til at han vil ha økt tilstedeværelse. Men hvis vi tar ham på ordet, er behovet for samarbeid en temmelig dårlig begrunnelse for et slikt tiltak. Kanskje er det et tegn på lav digital kompetanse i KS?

Er streiken et resultat av at KS ikke vet hva det vil si å samarbeide?

Forslaget framstår som utdatert i en tid hvor virtuelle delings- og samarbeidsarenaer er lett tilgjengelig uansett hvor man befinner seg. Klart det er hyggelig å se hverandre, men mange former for faglig samarbeid er mer effektivt om ikke alle de involverte sitter i samme rom og må hører på hverandres gode og mindre gode assosiasjoner til et tema. Man trenger ikke å være lærer for å ha opplevd å sitte i møter som er altfor lange og lite produktive. En dag full av møter er ofte en dag full av dårlig samvittighet, fordi viktige oppgaver må settes på vent. I tillegg kommer faktorer som er særegne for skoleverket. Stort sett alle lærere deler kontor med flere kolleger. Det er hyggelig og fremmer den uformelle fagpraten, men gjør arbeidsplassen til et dårlig sted for det fokuserte vurderingsarbeidet. Arbeidsrom på skoler er dessuten et dårlig sted for konsentrert arbeid, da lærere ofte opplever en jevn strøm av elever som henvender seg og trenger hjelp. Lærere ønsker å prioritere dette. Det kan de hvis de fokuserte timene med rettebunkene kan være hjemmearbeid. Lærere som har undervist hele formiddagen, sier ofte at de trenger en hvil og litt frisk luft før de går i gang med en kveldsøkt med vurdering. Det er et tegn på faglig ansvarlighet, og kan vanskelig kombineres med tidspunkter for inn- og utstempling pålagt av sjefen.

Er man digitalt kompetent kan man praktisere former for samarbeid på nett, som i mange situasjoner er langt mer effektive enn tradisjonelle samarbeidsmøter. La oss si at et læreteam skal utarbeide årsplanen i et fag. De oppretter et fellesdokument i nettskyen. Én legger opp en struktur med undervisningsøkter, ferier og heldagsprøver. Deretter fyller alle inn sine prioriteringer og visjoner for året. De gjør det samtidig, og prosessen er nesten magisk. Samtidig som jeg bidrar inn med mitt, ser jeg andres innspill dukke opp ord for ord, setning for setning. Hvis jeg får en idé knyttet til det en kollega skriver, fører jeg den inn som et ekstra avsnitt under hennes. Av og til bygger andre videre på mine forslag. Det føles som om dokumentet blir til av seg selv. I kommentarkolonnen til høyre foreslås endringer, kortfattet og klar i argumentasjonen. Den læreren som må i et annet møte mens dette samarbeidet skjer, spiller inn sitt senere. Hvis noen føler ny inspirasjon komme etter Dagsrevyen og en kveldstur, setter de seg til tastaturet da. Dokumentet er tilgjengelig for alle til enhver tid. Lærere er ikke arbeidssky, men lærerjobben krever fokus og konsentrasjon. Det hensynet ivaretas bedre i en asynkron og nettbasert samarbeidsform, enn i et skolebygg fra åtte til fire.

Man trenger altså ikke å være i samme bygning for å samarbeide. Man trenger ikke være i samme land en gang. I sommerferien i fjor satt jeg selv i Thailand og forberedte det kommende skoleåret med kolleger som ferierte i USA og Norge. I de kortere feriene gjennom året, ligger de framtidige undervisningsoppleggene på nett og er i stadig utvikling.

Samskriving på nett er bare ett eksempel på hvordan den digitalt kompetente læreren kan samarbeide uavhengig av hvilke vegger hun er omgitt av. Andre eksempler på samarbeid er når lærere legger presentasjoner og filmede forelesninger på nett så andre elever og lærere kan dra nytte av dem, hvordan lærere deler ideer og reflekterer over egen praksis i blogger og på Twitter, og hvordan lærere hjelper elever etter skoletid i Facebook, som fortsatt er det foretrukne sosiale mediet i alle aldersgrupper. Det foregår mye samarbeid utenfor skoletiden og utenfor skolestua. Denne dynamikken drives ikke av stemplingsur, men det er ikke umulig at den kan stanses av et.

En satsing på bedret samarbeid blant lærere som handler om tvungen tilstedeværelse i skolebygningen, er fullstendig misforstått. Man bør heller sette i gang tiltak for å hjelpe flere lærere inn i den digitale sfæren hvor samarbeid kan skje asynkront og uavhengig av hvor man befinner seg. Universiteter og høyskoler over hele landet tilbyr kurs for å øke den digitale kompetansen. Selv har jeg nylig forlatt skolen etter å ha vært lærer i ti år, og jobber nå med å utvikle kurset Smart læring ved NTNU. Kurset er gratis, nettbasert og skal gå hele høsten. Det finnes flere liknende initiativer ved andre utdanningsinstitusjoner i Norge, og hundrevis på nett for den som behersker engelsk. En tillitsfull måte å hjelpe fram bedre samarbeid blant lærere på, ville være å la gi dem tid til å følge ett av disse, og utfordre dem til å implementere gode digitale samarbeidspraksiser i egne team og fagseksjoner.  

Et møte i «real life» har selvsagt andre kvaliteter enn et møte på nett. Møter mennesker imellom kan (foreløpig) ikke erstattes av digitalt samvær. Men lærere møtes da på jobb fremdeles, som de alltid har gjort. De har timene sine, de møtes i mange faste møter gjennom uka, og de drikker kaffe sammen i pauser (selv om felleslunsjen i «storefri» er rasjonalisert vekk mange steder). Ideen om tilstedeværelse som en forutsetning for samarbeid er i beste fall digitalt inkompetent. I verste fall er den tegn på den mistilliten mange lærere mistenker sin arbeidsgiver for å ha.

Så, Sundnes, gjør som meg og nesten 900 lærere i høst: bruk litt av fritiden din på å lære deg digitalt samarbeid.