Å lære historie med Diplomacy

Gjennom mine år som lærer har jeg ofte og gjerne brukt dataspill i undervisningen. Men spillbasert læring trenger ikke å gå på strøm. Jeg har også hatt med gammeldagse brettspill i klasserommet. Det klassiske krigsstrategispillet Diplomacy spilte jeg på brett med elever i historietimene i noen år før Stovner-kollega Kirsten fant en egnet digital versjon.

Nå spiller vi på www.playdiplomacy.com, og i teachers only-runden som går nå, har vi invitert inn et par nubes, blant annet Jan Terje. Han er også historielærer, og selvfølgelig også en krigsstrateg. Forrige uke intervjuet (hans kone og min kollega) Bodil ham om spillet og dets læringspotensiale. Det er interessant å lese, og ga meg lyst til å dele noen tanker om spillet ut fra hvordan vi har brukt det på Stovner vgs.

Det første skeptikere gjerne innvender mot å spille Diplomacy i historietimene, er at det slett ikke er sikkert utkommet blir som i virkeligheten. Det stemmer. Siden krigshandlingene i spillet starter allerede i 1901, og det kanskje ikke engang varer så lenge som  til 1914, kan man være rimelig sikker på at vår Great War ikke stemmer med historiens virkelige gang. Men det ville da også vært forferdelig kjedelig.

Heldigvis handler bare en ørliten del av historiefaget om hva som faktisk skjedde. Historie handler i all hovedsak om hvorfor. Og skal man utforske det på en meningsfull måte, må man også reflektere over hva som kunne ha skjedd i stedet.

Historikere forsøker å lage teorier og modeller som kan hjelpe oss til å forstå hvilke fornufter og mekanikker som styrer historiens gang. Oppbygningen til første verdenskrig er et godt case i så måte. Den forklares gjerne med henvisning til store strukturer som teknologisk utvikling og nasjoners, ikke enkeltpersoners, ambisjoner. Og ett av de viktige emneområdene man da kan sette seg inn i, er hvordan det internasjonale systemet fungerte (eller ikke fungerte) i tiden før den store krigen brøt ut.

Ved å styre en av Europas stormakter tidlig på 1900-tallet, og forsøke å manøvrere i et diplomatisk rom hvor litt for mange har litt for høye ambisjoner om makt og innflytelse for sitt eget land, erfarer elevene relativt avanserte konsepter som at stater har fiendebilder (trusselpersepsjoner) og utarbeider militærdoktriner. De kan erfare betydningen av å ha en buffersone, eller faren med tofrontskrig.

Siden spillet ikke har terninger, men alle nasjoner er avhengige av å inngå (og etterhvert bryte) avtaler med andre, erfarer de å jobbe diplomatisk, å argumentere og overbevise. Den som styrer spillebrettets største makt, Russland, vil de kanskje legitimere sin ekspansjon ved å vise til sitt «near abroad». En liten og presset makt, vil kanskje forsøke å skaffe seg innflytelse gjennom «soft power».

I klasseromsdiskusjoner har det ofte passet å bruke denne typen begreper, ervervet gjennom elevenes spillerfaring, til å diskutere pågående internasjonale konflikter (Russland i dag har f.eks. visse trekk som er gjenkjennelige med spillets). Andre ganger har vi brakt krigsstrategiske klassikere som Carl von Clausewitz og Sun Tzu inn i klassediskusjoner og oppgavearbeid.

Det er selvfølgelig ikke alle elever som lever opp til dette glansbildet av refleksjon etter å ja spillt, men det er definitivt flere enn ved traustere metoder, og de kommer dypere. For disse elevene har gått inn i en rolle og gjort seg erfaringer, ikke bare lest en akademisk tekst. Og de som ikke får til stort av dette i det hele tatt, vil likevel ha studert kartet nøye, og kan senere gjøre meningsfulle sammenlikninger med Europakartet etter andre verdenskrig og i dag. Ingen ex-diplomacyspiller blir forundret når det henvises til Østerrike-Ungarn.

Men det er altså lærerne som spiller akkurat nå, og det er også viktig. Jeg er overbevist om at den beste læreren til å drive spillbasert undervisning, er den som også spiller selv for sin fornøyelses skyld. For fornøyelig er det, særlig når man vinner. 

image

Oppdatering: Etter et langt spill gjennom hele romjula og litt til, endte det her (vinnerkriteriet er å ha 18 styrker på brettet). Så kan jo leseren gjette hvem som spillte Russland 🙂

rulerussia

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s