Framtida er ikke hva den en gang var – et svar til Knut Kjelstadli

I dagens Klassekampen står mitt svar til kommentaren om mooc-fenomenet, som Knut Kjelstadli skrev i samme avis 2. september. Jeg måtte korte ned den opprinnelige teksten før den kom på trykk. Jeg poster den lengre versjonen her:

I Klassekampen tirsdag skriver professor Knut Kjelstadli om fenomenet MOOC; gratiskursene som tas av millioner på nett, og som høyere utdanningsinstitusjoner ikke kan stille seg likegyldige til. Kjelstadli begynner med å trekke fram en del av det som er forlokkende med disse kursene, og stiller så en del kritiske spørsmål. Han konkluderer med at det trengs diskusjon før man «»moocer» i vei». Den konklusjonen er jeg bare halvveis enig i.

Diskusjonen trengs. Den har pågått lenge i miljøer som er opptatt av den digitale samfunnsutviklingen, men jeg har inntrykk av at den har gått trått andre steder. Da kan det nok synes forhastet når nå universiteter og høyskoler i Norge lanserer sine første moocer. Jeg vil gjerne kommentere noen av spørsmålene Kjelstadli tar opp. Jeg har både fullført en håndfull mooc’er og falt av et par, og nå jobber jeg med å gjøre NTNU-moocen Smart læring enda bedre.

Kjelstadlis første innvending er at mooc er enveiskommunikasjon. «Om det er vanskelig å si imot i et auditorium, er det umulig overfor et nettbasert budskap», skriver han. Det er feil. En mooc er ikke bare en serie med forelesninger. Det er en plattform der kommunikasjon skjer på flere måter. Alle kursene jeg har vært med på har hatt debattforum. Og de brukes mye. Jeg har aldri opplevd en debatt i et auditorium som kommer i nærheten av forumsdebattene i en mooc. Dette er ikke, slik Kjelstadli hevder, et fordyrende element som kommersielle mooc-tilbydere nedprioriterer. Det er standard i de aller fleste moocer.

Eksamen er en annen utfordring Kjelstadli peker på. Utfordringen er reell og noe mooc-tilbyderne tenker intenst på om dagen. Derfor får man, så vidt meg bekjent, ikke ordinære studiepoeng på noen mooc-plattform foreløpig. I NTNUs Smart læring-mooc kan man melde seg opp til eksamen som tas i tillegg til mooc’ens innhold. Av 1100 deltakere i moocen er det så langt ca. 50 som har gjort det, så det representerer ingen stor utfordring for oss organisatorisk. Men det er gledelig å tenke på at de langt fleste av deltakerne (som stort sett er lærere) tar kurset uten å tenke studiepoeng. De er motivert av å lære!

Jeg syns også Kjelstadli er vel enkel når han påstår at moocene kun kan tilby questback-opplegg for å teste kunnskap, og at moocen ikke inviterer til kritikk, refleksjon og dialog. Jeg har allerede nevnt de myldrende debattforumene. Når det gjelder vurdering, er såkalt peer-review en spennende metode som praktiseres mye: Etter at studentene har levert inn sin oppgave, får de tildelt et antall (ofte tre) anonymiserte oppgaver fra medstudenter, som de skal vurdere ut fra et konkret kriteriesett. Det er fantastisk som student å få anledning til å dybdelese en håndfull medstudenters besvarelser etter at man har levert sin egen. Metoden må raffineres som formell vurderingsmetode, men er man mest opptatt av læringen som skjer, er dette et rikt element i helhetsopplevelsen av å ta en mooc. Og dette er lærings- og vurderingsmetoder som fungerer godt også i humanfagene. I sommer har jeg lært om den franske revolusjon gjennom en mooc fra universitetet i Melborne, og om romantikkens idealer i Ringenes Herre som bok, film og dataspill, fra Vanderbilt Univerity i Texas. Senere i høst skal jeg lære om Shakespeare på Wellesley College nær Boston.

Kjelstadli problematiserer også at folk fra fattige land benytter seg av disse kursene. Her må jeg si at jeg ikke riktig forstår argumentasjonen. Jeg ser på utdanningsrevolusjonen som frigjørende, og det kan ikke bli et motargument at det er de vestlige utdanningsinstiusjonenes dører som først åpnes for verdens befolkning. Den unge indiske ingeniørspiren som tok kurs i artificial intelligence på Stanford, lærte av verdens fremste eksperter på området. Å framstille det som undertrykkelse blir temmelig teoretisk. Kulturimperialisme er et stort og vanskelig tema, men jeg syns ikke det virker fruktbart å gå inn for å nekte folk i fattige land tilgang på de rike landenes kunnskap.

Det er viktig at utdanningsinstitusjonene og utdanningsmyndighetene diskuterer dette kritisk, men også konstruktivt. Det er ikke sikkert dette er noe alle skal kaste seg på, men diskusjonen bør basere seg på en grundig forståelse av hva fenomenet er og hvilket potensial som ligger i det. Jeg mener å ha vist at Knut Kjelstadlis kommentar om mooc-kursene baserer seg på en begrenset forståelse av fenomenet. Og til han eller andre som ønsker å forstå mer, har jeg ett råd: Mooc i vei!

Advertisements

One thought on “Framtida er ikke hva den en gang var – et svar til Knut Kjelstadli

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s