Innsats er bra

Nå skal innsats telle for karakteren i kroppsøving i skolen. Mange synes endringen er håpløs, og mange ønsker den velkommen. Jeg tilhører siste gruppe, og jeg vil gå mye lenger: Innsats bør telle i vurderingen i ALLE fag. Og jeg tror heller ikke jeg vil ha den som en egen «flid-karakter», en i og for seg spennende idé jeg ble presentert for nylig, men mener det er fullt forsvarlig å regne innsats som del av en fagkarakter.

Arbeidslivet krever at man leverer arbeid til fristene. En elev som gjør lekser og leverer inn arbeider, viser kompetanse på dette området. En elev som deltar jevnlig, ofte og konstruktivt i et samskrivingsopplegg, vil også være en god teamarbeider i yrkeslivet.

Med kunnskapsløftet ble metodekompetanse og grunnleggende ferdigheter vektlagt mer enn før. I mitt hovedfag, historie, utgjør denne delen omtrent halve planen. Mitt oppdrag er altså ikke bare å hjelpe elevene til god oversikt over historisk utvikling. Nei, min jobb er å hjelpe dem til å bli gode historikere. I det ligger faglig oversikt og metodekunnskap, men også øvelse i arbeidsformer og epistemiske verdier som knyttes til historikerens praksis. Spillpedagogikk-forskeren David Shaffer kaller dette for «epistemic frames». Han mener at elever bør lære gjennom å praktisere fagene som yrkesutøvere. Jeg er enig med ham, og mener i tillegg at dette mer enn legitimerer innsats som vurderingskriterium innenfor fagkarakteren.

Shaffer foreslår faktisk å forlate den tradisjonelle, akademiske faginndelingen. Han foreslår at læring heller kan deles inn i «profesjonskunnskap» der elevene jobber prosjektbasert og tverrfaglig som yrkesutøvere innen ulike profesjoner gjennom skoleåret. Mitt hovedfag, historie ville således ikke vært et pensum man skulle lese og testes i, men heller en disiplin blant flere i en rekke research og formidlingsoppgaver, i roller som journalist, filmskaper, utstillingskurator (som jobber med lokalhistoriske utstillinger, kunstutstillinger, eller andre utstillinger hvor historisk arbeid er nødvendig).

Poenget mitt er at i et slikt arbeid vil elevene måtte forplikte seg overfor prosjektet. Den flittige eleven vil kunne løse sin del av oppgaven med god hjelp av sin innsats, og likevel ane hvordan dypere faglig forståelse ville kunne gjøre resultatene enda bedre. Den smarte og late, som kanskje hadde skåra dårlig på flid men godt på alt annet, ville raskt lære seg at arbeidslivet forplikter, og at jevn og god innsats lønner seg selv for smarties.

Sånn kan innsats inngå i fagkarakterer, og ikke bli en «Tante Sofie-karakter» på siden av «de egentlige» karakterene. (Og ja, jeg ser demagogien i språkbruken min her. Men den slags karakteristikker vil fort bre om seg i en bredere diskusjon av flidkarakteren.)

Advertisements

4 thoughts on “Innsats er bra

  1. Jeg er veldig med på den tverrfaglige tankegangen – denslags har/gjør vi for lite av. Det er en bevegelse i retning av IB-metodikken, og det er ikke noe negativt i det.

    Når det gjelder å la innsats telle, så er jeg prinsipielt imot å vurdere den eksplisitt som en del av kompetansen, av to hovedgrunner:
    1. Den er svært vanskelig å måle og vil ofte slå skjevt ut. Lærere «ser» en del typer innsats, men ikke andre. Eleven som i det stille legger ned innsats i å hjelpe andre, som er engasjert på andre læringsarenaer (som spill), som trenger tid på å tenke og dermed sjelden rekker opp hånden osv. vil ikke få samme uttelling som andre – uten at de nødvendigvis legger ned mindre innsats i læringen. Jeg var veldig glad da innsats ble presisert ut av fagkarakteren (men den er nå i ingenmannslandet orden og adferd, som nevnt i blogginnlegget mitt).
    2. Standpunktkarakteren har hovedsakelig en sertifiserende oppgave. Det betyr at den bør si så presist som mulig hva eleven står for. Å blande innsats og kompetanse gir et uklart bilde (manglende innsats vil eventuelt gjenspeiles i lavere måloppnåelse, og stor innsats hjelper lite hvis fagkompetansen er det man er ute etter. Skal for eksempel en ivrig student som har komp=4 løftes til 5 og stille likt med en som har komp=5, og heller velger å bruke innsatsen på andre fag der det vil gi bedre utbytte, stille likt ved inntak til faglig krevende studier?) Ved å skille ut innsats til en egen, ikke tellende vurdering, kan man signalisere elevens innsats på et bredt grunnlag, gjerne kriteriebasert, i flere fag samlet. Da forteller fagkarakteren noe om kompetansen i faget og vurderingen av innsats/flid forteller den som er interessert (arbeidsgivere etc) om eleven legger ned innsats i fagene – og en mer finmasket ordenskarakter skiller langt bedre mellom dem som virkelig har orden i sakene, dem som har normalt god orden og dem som er slabbedasker. Det er nyttig informasjon, men bør heller ikke påvirke fagkarakteren.

    (For øvrig ser jeg heller ikke hvorfor innsats skal telle i gym, med de kompetansemålene som er i det faget i dag. Langt de fleste målene gjenspeiler uansett grad av deltakelse/innsats, og det bør være mulig å få de fleste gymkarakterene uten å være i superform. Bevissthet om fysisk helse, vilje til å lære og bruke varierte treningsformer og aktiviteter og kunnskaper om treningslære, ernæring og kroppens oppbygging skal rekke ganske langt. At fysiske tester ser ut til å utgjøre en viktig del av sluttvurderingsverktøykassa i gymfaget fortsatt, er en annen sak.)

    • Vi er nok enige på det viktigste punktet (at innsats må anerkjennes). Jeg også si meg enig i at vurderingen er vanskelig. Vurdering av faglig forståelse uten å se på innsats, er også vanskelig. Begge deler kommer i mange former, og jeg tror det er lettere å anerkjenne kompetansen hvis man ser på den som den komplekse helheten den faktisk er.

      Et eksempel: Som sensor på muntlig eksamen liker jeg å stille spørsmålet «Hvordan har du arbeidet med dette?». Eksaminator kan slå ned på det på formelt grunnlag, fordi jobben min er å evaluere hva eleven kan, ikke hvordan eleven har tilegnet seg kunnskapen. Men spørsmålet leder ofte inn i fine små refleksjoner rundt elevens kilder og arbeidsmåter, og gir mulighet til når som helst å gå inn i «den rene kunnskapen», siden temaet er elevens arbeid med den. Jeg har stilt det noen ganger, og da til elever som ikke var i stand til å si stort om emnet. Jeg tror det har virket forløsende for eleven. Det kan de i hvert fall si noe om. Og derfra mener jeg at eleven har fått til en slags faglig refleksjon. Kan det være at utskillingen av innsats fra vurderingen har vært med på å gjøre skoledagen mer teoritung?

      (Og når det gjelder det med «sertifiserende oppgave», bøyer jeg nakken, stirrer i gulvet, toer mine hender og grøsser på ryggen. Det mennesket som først kom på ideen om at kompetanse i ethvert fag kan uttrykkes presist med et tall mellom 1 og 6.. Vel, han hadde neppe mer enn en firer i noe fag.

      Jeg tror den vanlige påstanden om at «det er først når du kommer ut i arbeidslivet at du lærer det du trenger», har sitt utspring i karakterskalen. At jakten skal være på en bedre karakter, ikke dypere forståelse eller større ferdigheter. At lærerens fremste oppgave skal være å innhente et tall, ikke å engasjere. Jeg har ikke noe godt alternativ. Jeg bare klarer ikke å moblisere engasjement for min sertifiserende oppgave.)

  2. Jeg er helt enig med deg i at «sertifisering» er kjipt på så mange måter. Det er likefullt en realitet, og like it or not er det grunnlaget for konkurranse om studieplasser og jobber. Jeg bruker varianter av innsats flittig i undervegsvurdering, men ikke til slutt. Faktisk vil jeg si at det er en oppvurdering av innsats å gi det en egen plass på vitnemålet, ikke innbakt i flere karakterer. Som sagt vil innsats være en faktor uansett. Skal du lære ord i engelsk, skjer ikke det uten innsats – stor innsats for noen, mens andre tar det lett. Innsatsen er ikke relevant, utbyttet er det. Eleven blir ikke bedre i engelsk av å ha sittet to timer med pugging hvis ikke ordene sitter. Tilsvarende kan man glatt legge inn kriterier som innebærer innsats alle typer vurderingssituasjoner. Og manglende innsats gjør seg i ytterste konsekvens synlig i manglende karaktergrunnlag. Og vår oppfatning av elevenes innsats og motivasjon for faget farger nok både vår interaksjon og løpende tilbakemelding ubevisst uansett. Men jeg har vanskelig for å godta at det skal være noe negativt faglig å ha lett for det. Hvis jeg når målene i matte uten å gjøre 20 oppgaver i lekse, og heller bruker tiden på å lære gloser – er det da negativt for karakteren min i matte?

    • Jeg er enig med deg i mye. Det er f.eks. ingen vits i å regne de 20 stykkene man allerede kan. Da kan det selvfølgelig være en god ide å jobbe mer med fag man ikke er så god i. Men mattelæreren bør vel også forsøke å tilby den dyktige eleven å gå videre faglig? Å få utfordringer på sitt nivå? Men det er klart, hvis eleven allerede er på 6’er-nivå, er det vel ingen vits å gå videre. Sånn innenfor en karaktertenkning, mener jeg 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s