Børs og katedral

Nye jokkeplater på 180 grams vinyl i butikken i dag. Måtte sjekke hva mine gamle veier. Så nå sitter jeg foran peisen med en pils, og hører på 81 gram godlåter. Som visstnok kan selges for firesifra. Blir grei pris pr gram, det. Ikke at de er til salgs, as.

En strålende idé

Jeg har vært litt kritisk til å bruke Facebook med elever. Jeg har tenkt at det er litt for mange ikke-klassekamerater der, og for mye bling i margene. Men i høst lot jeg meg overtale av TIP-klassen min til å bruke Facebook som kanal. Og det funker kjempebra. Her er en liten kveldsprat jeg hadde med et par av gutta på tirsdag. Amir fikk en idé som ble starten på et lite eksperiment. Amir ga meg lov til å publisere tråden (jeg har ikke spurt de to andre, så jeg anonymiserte i stedet):

 

Så neste onsdag foregår timen på FB. Elevene kan sitte hjemme (eller hvor som helst på nett), eller de kan møte på verkstedet og bruke skolens laptoper hvis de ønsker. Jeg legger ut tekster og videoklipp fra nett som de skal se på og kommentere. Hvis de ikke svarer innen gitte frister, får de fravær. De har godtatt at risikoen for nettproblemer, er deres egen. Jeg gir friminutt og tillater dobesøk som vanlig (forespørsel via fb). Elever som velger å være på skolen (i samme rom som meg) får ikke lov å snakke til meg. All kommunikasjon skjer via Face. Amirs teori er at alle vil jobbe bedre enn i en vanlig norsktime. Jeg gleder meg til å se om det stemmer, og hvis ja, til å høre om de ønsker å gjøre det flere ganger.

Innsats er bra

Nå skal innsats telle for karakteren i kroppsøving i skolen. Mange synes endringen er håpløs, og mange ønsker den velkommen. Jeg tilhører siste gruppe, og jeg vil gå mye lenger: Innsats bør telle i vurderingen i ALLE fag. Og jeg tror heller ikke jeg vil ha den som en egen “flid-karakter”, en i og for seg spennende idé jeg ble presentert for nylig, men mener det er fullt forsvarlig å regne innsats som del av en fagkarakter.

Arbeidslivet krever at man leverer arbeid til fristene. En elev som gjør lekser og leverer inn arbeider, viser kompetanse på dette området. En elev som deltar jevnlig, ofte og konstruktivt i et samskrivingsopplegg, vil også være en god teamarbeider i yrkeslivet.

Med kunnskapsløftet ble metodekompetanse og grunnleggende ferdigheter vektlagt mer enn før. I mitt hovedfag, historie, utgjør denne delen omtrent halve planen. Mitt oppdrag er altså ikke bare å hjelpe elevene til god oversikt over historisk utvikling. Nei, min jobb er å hjelpe dem til å bli gode historikere. I det ligger faglig oversikt og metodekunnskap, men også øvelse i arbeidsformer og epistemiske verdier som knyttes til historikerens praksis. Spillpedagogikk-forskeren David Shaffer kaller dette for “epistemic frames”. Han mener at elever bør lære gjennom å praktisere fagene som yrkesutøvere. Jeg er enig med ham, og mener i tillegg at dette mer enn legitimerer innsats som vurderingskriterium innenfor fagkarakteren.

Shaffer foreslår faktisk å forlate den tradisjonelle, akademiske faginndelingen. Han foreslår at læring heller kan deles inn i “profesjonskunnskap” der elevene jobber prosjektbasert og tverrfaglig som yrkesutøvere innen ulike profesjoner gjennom skoleåret. Mitt hovedfag, historie ville således ikke vært et pensum man skulle lese og testes i, men heller en disiplin blant flere i en rekke research og formidlingsoppgaver, i roller som journalist, filmskaper, utstillingskurator (som jobber med lokalhistoriske utstillinger, kunstutstillinger, eller andre utstillinger hvor historisk arbeid er nødvendig).

Poenget mitt er at i et slikt arbeid vil elevene måtte forplikte seg overfor prosjektet. Den flittige eleven vil kunne løse sin del av oppgaven med god hjelp av sin innsats, og likevel ane hvordan dypere faglig forståelse ville kunne gjøre resultatene enda bedre. Den smarte og late, som kanskje hadde skåra dårlig på flid men godt på alt annet, ville raskt lære seg at arbeidslivet forplikter, og at jevn og god innsats lønner seg selv for smarties.

Sånn kan innsats inngå i fagkarakterer, og ikke bli en “Tante Sofie-karakter” på siden av “de egentlige” karakterene. (Og ja, jeg ser demagogien i språkbruken min her. Men den slags karakteristikker vil fort bre om seg i en bredere diskusjon av flidkarakteren.)

GTA innsirkles

To tanker har kollidert i hodet mitt. GTA5-logoen dukket plutselig opp på Rockstars side i går, og første trailer skal komme til uka. Jeg hadde en fin diskusjon med elever i dag, om hva vi tror vil komme og hva vi håper på.  Samtidig, og naturligvis helt uavhengig av dette, er jeg i ferd med å avslutte Carl Frode Tillers bok Innsirkling 2. I morgen skal jeg diskutere boka i lesesirkel med andre norsklærere. Jeg merker at mine drømmer om utviklingen i min favorittspillserie framfor noen, blir kraftig påvirket av romanlesinga.

Det er naturligvis umulig å si sikkert hva vi har i vente fra Rockstar. Så vidt jeg vet har ingenting blitt lekket fra selskapet selv, men arbeidet som legges ned i å forutsi ting ved spillet, er ganske imponerende (evt. skikkelig nerdete). I tillegg til småinteressante diskusjoner om hvilken (virkelig, men lett fordekt) by handlingen vil bli lagt til denne gangen, spekuleres det blant annet i om man i GTA5 vil få muligheten til å spille flere personer. Det synes jeg er spennende. Desto mer dersom de klarer å kombinere en sånn valgmulighet med en videreutvikling av konseptet med moralske valg fra GTA4.

I GTA4 jobber du på oppdrag fra skumle forbryterbaroner, og ofte dreier det seg om likvidasjon av en mer eller mindre stakkarslig fyr. I liknende spill (f.eks. tidligere spill i GTA-serien) ville spilleren gjort dette uten skrupler, ganske enkelt fordi det er det som driver spillet framover. I GTA4 fikk vi av og til valget om vi ville gjennomføre oppdraget, eller om vi ville la fyren gå med beskjed om å forlate byen og aldri vise seg her igjen. Dette var ikke et veldig dominerende element i spillet, men likefullt en påminner om at historiefortelling i spill er raffinerte saker. Det er først og fremst dette jeg tenker på når det skal fantaseres om hva vi vil møte i oppfølgeren.

Og det er her Carl Frode Tiller kommer inn. Innsirkling og Innsirkling 2 er de beste romanene jeg har lest på lenge. (Jeg håper og tror de vil stå som påler lenge etter at Knausgård er glemt, men det er ikke tema her). Bøkene viser på mesterlig vis hvordan et liv ser ulikt ut fra ulike vinkler. Perspektivet endres med hver nye forteller. Det er tre av dem i hver bok, og de tre har kjent hovedpersonen i samme periode. Dermed får vi det samme mennesket i omtrent samme tid og livssituasjon sett med tre par øyne. Leseren finner både fellestrekk og store forskjeller i de tre historiene. Noen av forskjellene kan bringes tilbake til den som forteller, mens andre tyder på at hovedpersonen viser ulike ansikt. Og hovedpersonen selv kommer aldri til orde. Andre beskriver helt sikkert bøkene mye grundigere og mer presist enn meg. Men jeg er altså dypt fasinert.

Og jeg ville mer enn gjerne se en GTA-story som bygget på et liknende konsept. GTA-spillene har til nå vært temmelig lineære og forutsigbare i storyen. En mannlig hovedperson starter på bånn av et forbryterhierarki, og slåss seg gradvis oppover i systemet. Dette skjedde lenge i en ultravoldelig tegneseriesetting (som f.eks. i den fantastiske nummer 3, som bla ertet på seg barneombudet). I nummer 4 er gladvolden dempet og erstattet av en mørkere skildring hvor forbrytertilværelsens skyggesider får stor plass. De omtalte “moralske valgene” spilleren må ta er del av denne endringen.

Det tøffeste valget får du når du (Nico Bellic) endelig finner Darko Brevic, mannen du har jaktet på siden første scene i spillet. Dere kjempet sammen i Jugoslavia på 1990-tallet, men Darko solgte sine venner til fienden for 1000$. Som spiller står du foran en ren henrettelses-scene, men så blir du konfrontert med hva du selv (Nico som karakter, men DU som spiller) har drevet med gjennom hele spillet fram til nå. Hvor mange dollar har du selv fått betalt for livene du har tatt. Og så: Dreper du Darko?

Ingen er uskyldige i GTA, men alle har behov for å legitimere sine handlinger. Jeg ville bli veldig spent og glad hvis spekulasjonene holder stikk om at GTA5 vil ha flere førstepersoner som alle står overfor valg. Og desto mer dersom disse ulike fortellingene er del av en bevisst strategi om å belyse historien fra flere sider  og la konklusjonen stå åpen. Og tenk om den eneste vi ikke får styre i spillet, er hovedpersonen!

Fy fader så kult det hadde vært om Innsirkling 3 hadde vært et dataspill.

Dømt til å lykkes

Jeg er norsklærer for en byggfagsklasse vg1. Jeg har for tiden to IKT-opplegg gående med klassen. Det ene er utprøving av Pageturner, et leseprogram som både skal trene opp øynenes muskulatur (kroppens raskeste muskler, i følge informasjonen vi har fått fra Aschehoug) og trener opp studenten til å lese med jevnere flyt og i høyere tempo enn før (og dessuten fikk vi servert noen påstander om omprogrammering av hjernen, som får svadalampene til å blinke rødt. Men hva vet vel jeg.)

Her er mine testresultater. Studenten testes fire ganger i løpet av opplegget. Dermed kan man se om metoden virker, og det er motiverende hvis man gjør det bra. Og motivasjon trengs, for opplegget er dørgende kjedelig.

Det andre opplegget går ut på å lage dataspillversjoner av bøker elevene har lest. Vi bruker fantastiske Little Big Planet 2, et plattformspill med en avansert generator for å lage egne spillbrett. I stedet for å skrive en bokanmeldelse av boka de har lest, eller en annen sjangerøvelse de har et like skolsk forhold til, analyserer de nå boka ved å remediere den til spill. Det er neppe noen overraskelse at elevene liker opplegget.

Begge oppleggene er IKT-baserte. Likevel er de totalt forskjellige. Det første prosjektet er målbart (og Pageturner er derfor allerede en suksess i skolelederskiktet. Av og til virker det som om målbarhet i seg selv er det viktigste). Suksessfaktoren ligger i flere ord lest pr minutt og færre feil i en flervalgstest om teksten de har lest. Arbeidsformen er ekstremt monoton, interaksjon mellom elever skal ikke forekomme. Spillprosjektet derimot, er ikke målbart. Jeg er usikker på om elevene kommer i havn med spillene sine, men det er ikke avgjørende. Prosjektet er allerede en suksess, og det kunne ikke gått annerledes. Lenge før vi koblet opp playstation-konsollene har vi hatt gode klassediskusjoner om hvordan den samme historien kan bli både bok, film og spill. Elevene har lett etter essensen i historiene, funnet ut hvilken av bøkene de har lest som egner seg best til spill, og kunnet fortelle meg noe om hvorfor. Hvis det blir ferdige dataspill av dette, er det veldig morsomt. For øyeblikket ser det ikke ut til at det blir det. De færreste elevene hadde prøvd spillet tidligere, og  det å lage brett er rett og slett for avansert til at man kan lære det i løpet av et par dobbelttimer.

Selv uten et resultat å vise til, vil jeg påstå at dataspillprosjektet er vellykket. Kanskje mer enn det etterrettelige Pageturnerprosjektet vil vise seg å være. Men det vet jeg ikke ennå. Hva som skjer inne i hodene på elevene, ser jeg jo ikke. Det viser seg ikke før siste test.

En historietime med Casablanca

På denne tiden på året blir en del undervisningstimer til en “twilight war” (skål for bloggens første Churchill-sitat); vi nærmer oss muntlig eksamen og burde jobbe intenst. Men på grunn av andre eksamner og eksamensforberedelser er klassen sjelden  samlet, så vi ikke kan gå gjennom nytt stoff. Det er fort gjort å gå for å “sette på en film”. Det kan være svært relevant, men jeg tror det trenger en faglig overbygning for at elevene skal ha noe igjen for det. Ellers blir det for passivt.

Her er min plan for historietimen i dag: et enkelt undervisningsopplegg knyttet til

CASABLANCA

1. Vi ser de første par minuttene av filmen, fram til en mann blir skutt foran en propagandaplakat av Philippe Petain.
2. Elevene får utdelt ett av oppdragene og 15 minutter til å løse det:

1. Tre ting alle bør vite om Humphrey Bogart (når og hvor han ble født er IKKE det viktigste!)
2. Tre ting alle bør vite om Ingrid Bergman
3. Tre ting alle bør vite om filmen Casablanca
4. Et par ting alle bør vite om Frankrike under 2. verdenskrig
5. Et par ting alle bør vite om Marokko under 2. verdenskrig
6. Et par ting alle bør vite om Philippe Petain og Vichy-regimet
7. Oversettelse av teksten på plakaten i filmen: Je tiens mes promesses, meme celles des autres. (Gis til elever som har fransk)

3. Raske presentasjoner av det de har funnet; en av hvert oppdrag + utfyllende av de andre som hadde samme. (Pass på at de får med filmens ranking på lister over tidenes beste filmer. Kan googles av meg hvis elevene ikke tar det opp).
4. Gjør oppmerksom på at filmen er fra 1942. Hva betyr det for oss hvis vi i dag skal bruke den som kilde? Kort diskusjon.
5. Vi ser filmen (begynner på nytt da en del ting i starten gir mer mening nå)

Jeg rir to hester

Som lærere flest prøver jeg gjerne noe nytt fordi jeg vil bruke det i undervisning. Nå starter jeg blogg fordi jeg vil at høstens tredjeklassinger skal publisere historiearbeidet sitt på nett. Det kan sikkert bli både to og tre bloggingser om det senere, men det er altså det som er den direkte årsaken til at jeg tar et par nølende skritt inn i bloggland.

“Et par” fordi jeg parallelt med denne bloggen har starta en i Posterous. Jeg har blitt anbefalt begge og vil gjerne teste begge selv. Jeg regner med at jeg naturlig faller ned på en av dem etterhvert. En forskjell sto klart for meg umiddelbart: Posterous er fantastisk enkel og kjapp å publisere på, mens wordpress har mer funksjonalitet og virker umiddelbart mer seriøs. Kanskje ikke tilfeldig at det er i wordpress jeg for første gang forsøker å skrive noe meningsfylt, mens http://magnushs.posterous.com/ foreløpig bare kringkaster et fjollete bilde av meg selv.

Likevel, jeg holder det helt åpent hva som blir mitt bloggerhjem etterhvert (og fortsatt hjemløshet er også en option). Det er også åpent hva elever vil foretrekke, selv om jeg der holder en knapp på Posterous.