Eva Baumann skrev om rektors arbeidssituasjon i osloskolen i Utdanning nr. 2, 2013. Jeg fant det ikke på nett, og har få kolleger som nærleser Utdanning, så jeg scanna den selv. Viktig varsko om rektors arbeidssituasjon i @osloskolen. Det hun skriver er viktig, saklig og skummelt. Les selv her: Baumann

Et av mine personlige mål for det kommende skoleåret er å konkretisere hva digital kompetanse bør være i skolen (hva det er eller bør være i det store og hele, tror jeg med fordel kan få forbli litt vagt; det dreier seg jo bl.a. om endringskompetanse, og må dermed ikke selv stivne i noen for snever boks), og hvordan jeg vil jobbe med det i mine fag.

En måte å sirkle det inn på, er å samle en kanon av tekster som bidrar konstruktivt til en sånn avklaring. Den første tittelen jeg vil ta med i en sånn samling, er Douglas Rushkoffs “Program or be programmed”. Det ei lita bok med ti kapitler; ti bud for en digital tidsalder. Boka er nærmest en liten essaysamling om hvordan man kan bruke internett og datamaskiner feil, og Rushkoff er så kritisk til mange av digi-trendene at han ikke uten videre lar seg plassere i noen ja-leir (selv om han er der likevel). Det liker jeg. Ellers er det, som mange bøker innen debatt/pamflett-sjangeren, forordet som er aller mest minneverdig. Hovedargumentet gjør han rede for her. Jeg skal lese hans ti bud igjen i sommer, og se om jeg finner klangbunn for noen av disse tankene i den konkrete klasseromsaktiviteten.

Den andre teksten jeg inkluderer i denne eksklusive samlingen, er Andreas Lunds artikkel “Hva skal vi med IKT i skolen?” (Bedre skole nr. 4, 2011). I likhet med Rushkoff om sin bok, mener ikke Lund tittelen som et provoserende eller ironisk innspill. Han mener helt konkret at dette er et spørsmål man må stille seg, og svarer selv at skolen i for stor grad ser på IKT som verktøy som skal effektivisere våre tradisjonelle praksiser. Skolen må ta innover seg at IKT også tilfører kvalitativt nye praksiser, som elever trenger å mestre som deltakere i framtidens samfunns- og arbeidsliv. Og, sist men ikke minst, som lærere må få rom til å utvikle!

Den tredje teksten i min kanon, er foreløpig bare en kandidat. Digital bestefar Howard Rheingold kom tidligere i år med boka Net Smart – how to thrive online. Jeg har bare lest forordet og sett noen omtaler av boka på nett. Det virker som om det i stor grad er en samling av tanker han har balet med (og snakket om) lenge. Likevel er han forbilledlig konkret (som bare amerikanere klarer å være det) i sin omtale av en håndfull kompetanser (han kaller det literacies) og råd om hvordan man skal gå fram for å trene dem (selv om norske omtaler av boka

Her er Douglas Rushkoff forrige gang han ble kanonisert (Photo credit: Rev Billy, The Church of Earthalujah & The Stop Sh)

tyder på at metodene bør endres litt før de praktiseres her).

Dermed blir Net Smart sommerlektyre (sammen med Pollestads nye Snorre-oversettelse, men det får bli en annen bloggpost;)) for en lektor som syns sommerferien er akkurat passe lang.

PS. Hvis du har et tips til bok, essay, artikkel, etc., som bør kanoniseres, så kom med det i kommentarfeltet. Jeg er ikke opptatt av å lage en liste over klassikere. Jeg er ute etter tekster som kan bidra konkret og konstruktivt til bygging av digital kompetanse i skolen.

Nye jokkeplater på 180 grams vinyl i butikken i dag. Måtte sjekke hva mine gamle veier. Så nå sitter jeg foran peisen med en pils, og hører på 81 gram godlåter. Som visstnok kan selges for firesifra. Blir grei pris pr gram, det. Ikke at de er til salgs, as.

Nå skal innsats telle for karakteren i kroppsøving i skolen. Mange synes endringen er håpløs, og mange ønsker den velkommen. Jeg tilhører siste gruppe, og jeg vil gå mye lenger: Innsats bør telle i vurderingen i ALLE fag. Og jeg tror heller ikke jeg vil ha den som en egen “flid-karakter”, en i og for seg spennende idé jeg ble presentert for nylig, men mener det er fullt forsvarlig å regne innsats som del av en fagkarakter.

Arbeidslivet krever at man leverer arbeid til fristene. En elev som gjør lekser og leverer inn arbeider, viser kompetanse på dette området. En elev som deltar jevnlig, ofte og konstruktivt i et samskrivingsopplegg, vil også være en god teamarbeider i yrkeslivet.

Med kunnskapsløftet ble metodekompetanse og grunnleggende ferdigheter vektlagt mer enn før. I mitt hovedfag, historie, utgjør denne delen omtrent halve planen. Mitt oppdrag er altså ikke bare å hjelpe elevene til god oversikt over historisk utvikling. Nei, min jobb er å hjelpe dem til å bli gode historikere. I det ligger faglig oversikt og metodekunnskap, men også øvelse i arbeidsformer og epistemiske verdier som knyttes til historikerens praksis. Spillpedagogikk-forskeren David Shaffer kaller dette for “epistemic frames”. Han mener at elever bør lære gjennom å praktisere fagene som yrkesutøvere. Jeg er enig med ham, og mener i tillegg at dette mer enn legitimerer innsats som vurderingskriterium innenfor fagkarakteren.

Shaffer foreslår faktisk å forlate den tradisjonelle, akademiske faginndelingen. Han foreslår at læring heller kan deles inn i “profesjonskunnskap” der elevene jobber prosjektbasert og tverrfaglig som yrkesutøvere innen ulike profesjoner gjennom skoleåret. Mitt hovedfag, historie ville således ikke vært et pensum man skulle lese og testes i, men heller en disiplin blant flere i en rekke research og formidlingsoppgaver, i roller som journalist, filmskaper, utstillingskurator (som jobber med lokalhistoriske utstillinger, kunstutstillinger, eller andre utstillinger hvor historisk arbeid er nødvendig).

Poenget mitt er at i et slikt arbeid vil elevene måtte forplikte seg overfor prosjektet. Den flittige eleven vil kunne løse sin del av oppgaven med god hjelp av sin innsats, og likevel ane hvordan dypere faglig forståelse ville kunne gjøre resultatene enda bedre. Den smarte og late, som kanskje hadde skåra dårlig på flid men godt på alt annet, ville raskt lære seg at arbeidslivet forplikter, og at jevn og god innsats lønner seg selv for smarties.

Sånn kan innsats inngå i fagkarakterer, og ikke bli en “Tante Sofie-karakter” på siden av “de egentlige” karakterene. (Og ja, jeg ser demagogien i språkbruken min her. Men den slags karakteristikker vil fort bre om seg i en bredere diskusjon av flidkarakteren.)

To tanker har kollidert i hodet mitt. GTA5-logoen dukket plutselig opp på Rockstars side i går, og første trailer skal komme til uka. Jeg hadde en fin diskusjon med elever i dag, om hva vi tror vil komme og hva vi håper på.  Samtidig, og naturligvis helt uavhengig av dette, er jeg i ferd med å avslutte Carl Frode Tillers bok Innsirkling 2. I morgen skal jeg diskutere boka i lesesirkel med andre norsklærere. Jeg merker at mine drømmer om utviklingen i min favorittspillserie framfor noen, blir kraftig påvirket av romanlesinga.

Det er naturligvis umulig å si sikkert hva vi har i vente fra Rockstar. Så vidt jeg vet har ingenting blitt lekket fra selskapet selv, men arbeidet som legges ned i å forutsi ting ved spillet, er ganske imponerende (evt. skikkelig nerdete). I tillegg til småinteressante diskusjoner om hvilken (virkelig, men lett fordekt) by handlingen vil bli lagt til denne gangen, spekuleres det blant annet i om man i GTA5 vil få muligheten til å spille flere personer. Det synes jeg er spennende. Desto mer dersom de klarer å kombinere en sånn valgmulighet med en videreutvikling av konseptet med moralske valg fra GTA4.

I GTA4 jobber du på oppdrag fra skumle forbryterbaroner, og ofte dreier det seg om likvidasjon av en mer eller mindre stakkarslig fyr. I liknende spill (f.eks. tidligere spill i GTA-serien) ville spilleren gjort dette uten skrupler, ganske enkelt fordi det er det som driver spillet framover. I GTA4 fikk vi av og til valget om vi ville gjennomføre oppdraget, eller om vi ville la fyren gå med beskjed om å forlate byen og aldri vise seg her igjen. Dette var ikke et veldig dominerende element i spillet, men likefullt en påminner om at historiefortelling i spill er raffinerte saker. Det er først og fremst dette jeg tenker på når det skal fantaseres om hva vi vil møte i oppfølgeren.

Og det er her Carl Frode Tiller kommer inn. Innsirkling og Innsirkling 2 er de beste romanene jeg har lest på lenge. (Jeg håper og tror de vil stå som påler lenge etter at Knausgård er glemt, men det er ikke tema her). Bøkene viser på mesterlig vis hvordan et liv ser ulikt ut fra ulike vinkler. Perspektivet endres med hver nye forteller. Det er tre av dem i hver bok, og de tre har kjent hovedpersonen i samme periode. Dermed får vi det samme mennesket i omtrent samme tid og livssituasjon sett med tre par øyne. Leseren finner både fellestrekk og store forskjeller i de tre historiene. Noen av forskjellene kan bringes tilbake til den som forteller, mens andre tyder på at hovedpersonen viser ulike ansikt. Og hovedpersonen selv kommer aldri til orde. Andre beskriver helt sikkert bøkene mye grundigere og mer presist enn meg. Men jeg er altså dypt fasinert.

Og jeg ville mer enn gjerne se en GTA-story som bygget på et liknende konsept. GTA-spillene har til nå vært temmelig lineære og forutsigbare i storyen. En mannlig hovedperson starter på bånn av et forbryterhierarki, og slåss seg gradvis oppover i systemet. Dette skjedde lenge i en ultravoldelig tegneseriesetting (som f.eks. i den fantastiske nummer 3, som bla ertet på seg barneombudet). I nummer 4 er gladvolden dempet og erstattet av en mørkere skildring hvor forbrytertilværelsens skyggesider får stor plass. De omtalte “moralske valgene” spilleren må ta er del av denne endringen.

Det tøffeste valget får du når du (Nico Bellic) endelig finner Darko Brevic, mannen du har jaktet på siden første scene i spillet. Dere kjempet sammen i Jugoslavia på 1990-tallet, men Darko solgte sine venner til fienden for 1000$. Som spiller står du foran en ren henrettelses-scene, men så blir du konfrontert med hva du selv (Nico som karakter, men DU som spiller) har drevet med gjennom hele spillet fram til nå. Hvor mange dollar har du selv fått betalt for livene du har tatt. Og så: Dreper du Darko?

Ingen er uskyldige i GTA, men alle har behov for å legitimere sine handlinger. Jeg ville bli veldig spent og glad hvis spekulasjonene holder stikk om at GTA5 vil ha flere førstepersoner som alle står overfor valg. Og desto mer dersom disse ulike fortellingene er del av en bevisst strategi om å belyse historien fra flere sider  og la konklusjonen stå åpen. Og tenk om den eneste vi ikke får styre i spillet, er hovedpersonen!

Fy fader så kult det hadde vært om Innsirkling 3 hadde vært et dataspill.